NYE TIDER: Landslagstrener Lars Lagerbäck og Martin Ødegaard på treningsfeltet. Nå er det optimisme rundt laget. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
NYE TIDER: Landslagstrener Lars Lagerbäck og Martin Ødegaard på treningsfeltet. Nå er det optimisme rundt laget. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Fotballandslaget 2018

Martin Ødegaard kunne ikke redde Norge. Lagerbäck kan det

Brikkene er sakte, men sikkert i ferd med å falle på plass for Norge. Mer enn noe annet skyldes det Lagerbäcks terping på organisering, struktur og samhandling.

ULLEVAAL (Dagbladet): Tre seirer på rad, to av dem mot VM-motstandere, har gjort 2018 til et landslagsår å tro på. Det trenger Norge. Det har vært tunge tider, mye negativitet og dårlige resultater. Og det viser seg, som alltid, at det er hardt, grundig og nøye gjennomtenkt arbeid som gjelder.

Lars Lagerbäck kaller det positiv hjernevask.

Det handler om noe så grunnleggende enkelt som repetisjoner.

NI KAMPER INN i Lars Lagerbäcks tid på Ullevaal Stadion var det vanskelig å se noen reell framgang for Norge. Etter tolv er den ganske åpenbar. Det skyldes selvfølgelig at vi i 2018 har vunnet de tre kampene vi har spilt. Men det skyldes først og fremst at alt som ble sagt, gjort og repetert i 2017, er blitt repetert ytterligere i 2018. I Norge kaller vi det "øvelse gjør mester", og enda en gang viserer det seg å være riktig.

Har du en filosofi så holder du deg til den selv om framgangen ikke kommer umiddelbart.

Det verste du kan gjøre er å vingle.

DA LARS LAGERBÄCK uttrykte at det første året med Norge mest var som et breddeprosjekt satt han ord på problemet i norsk fotball, jevnheten. Det spilte (nesten) ingen rolle hvem han prøvde. Derfor prøvde han nærmere 50. Men han gravde seg ikke ned, han hadde sine gjengangere og bare fortsatte å terpe og terpe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så lenge metoden og tankene hadde virket i Sverige, Nigeria og på Island, skulle det virke i Norge også.

VI SER BEGYNNELSEN på det nå. Vi ser en stamme i det norske laget. Vi ser blant annet en sentrallinje foran Rune Almenning Jarstein med ekstremt utviklingspotensial.

PÅ DEN ENE stopperplassen har vi en 20-åring, Kristoffer Ajer. Som en av to sentrale midtbanespillere har vi en 20-åring til, Sander Berge. Og på topp har vi fem spisskandidater som alle kan spille fra start, et faktum som vil skjerpe Joshua King og gjøre ham skarpere og bedre.

Legg Birger Meling (94), Moi Elyounoussi (94), Ole Selnæs (94), Alexander Sørloth (95), Mats Møller Dæhli (95), Martin Ødegaard til på toppen av lagets rutinerte, og du ser fort hvorfor potensial er et av ordene som brukes mest om Norge.

MEN VI MÅ for guds skyld ikke gjøre som vi pleier i Fotball-Norge, bli så oppstemte at vi tror dette går av seg selv. Dette er fotball, det vakre spillet som har en tendens til å kladde. Ingenting går av seg selv.

Unge spillere trenger tid.

VI, OM NOEN, bør snart ha skjønt det. Husk hva som skjedde da 15-åringen Martin Ødegaard fikk hele verdens fokus på grunn av et eksepsjonelt talent og noen gode hjemmekamper for Strømsgodset på Marienlyst. Husk hva som skjedde da den samme 15-åringen ble tidens yngste A-landslagsspiller fordi vi trengte en drøm. Og glem ikke det som ikke skjedde da han dro til Real Madrid som 16-åring og mange med veldig mye klokere fotballhoder enn mitt mente at nå var det bare å bygge Norge herrer A rundt Martin Ødegaard.

Det er ikke sånn det virker.

MEN AT DET ser bra ut, ja bevares. Det har skjedd noe med våre neste menn i 2018. De har blitt enda fler og enda bedre. Og fordi det er Nations League som i første omgang er den mest realistiske EM-veien for Norge, der spiller vi tross alt mot nasjoner som tilhører et nivå som per dato bør passe oss helt perfekt, uten å si det blir lett, kan denne høsten bli alt det norsk fotball drømmer om.

Det trenger vi.