Med Caro på gang er Norge i stand til hva som helst i VM

Caroline Graham Hansen er en av verdens beste kvinnelige fotballspillere. Vi vet ikke hvor heldige vi er.

VIDERE I MESTERSKAPET: Norge er klar for kvartfinalen i VM etter dramatiske 120 minutter mot Australia. Bilder fra NRK Vis mer
  • Norge-Australia 1–1 (1–0) e.e.o. – 4–1 på straffer

NÅR FOTBALLAG IKKE orker mer, går opp i liminga og blir et en og en spill i kampen mot kreftene og klokka, er det avgjørende å ha individualister med ekstreme ferdigheter.

Norge har det.

Norge har Caroline Graham Hansen.

DET ER MANGE gode fotballspillere i dette mesterskapet. De som er like gode som Caroline Graham Hansen kan du telle på ei hånd. Hun gjør det (nesten) ingen andre kvinnelige fotballspillere evner. Hun tar tak i kamper, dominerer dem og skaper store sjanser ut av ingenting. Og slik ble det Caro som løftet Norge fra de døde da Norge trengte et lite mirakel inn i ekstraomgangene.

Det var troen på ferdighetene hennes som fikk jentene til å løpe noen kilometer til uten krefter.

Jeg har ingen annen forklaring.

FOR TANKEN VAR tom den, lenge før Caroline Graham Hansen bøyde ballen i stanga i den andre omgangens døende sekunder. Etter 90 minutter pluss tillegg var Norge et ødelagt fotballag. I enden av en skrekkelig andreomgang hang vi ikke sammen i det hele tatt. Men et eller annet sted var det en reservetank, og da ekstraomgangene begynte ble kreftene hentet der.

Det var magisk å se.

Aldri har så utslitte fotballjenter orket så mye.

Aldri har Ingrid Hjelmseth reddet et viktigere skudd enn det som ga oss det store overtaket i straffekonken.

ALDRI HAR SÅ utslitte fotballjenter skutt bedre straffepark heller. Himmel for en iskald ro. Himmel og hav for et presisjonsnivå som ble levert da alt handlet om å skyte en ball som ligger helt stille i mål fra elleve meter. Først Caroline Graham Hansen, nærmest litt arrogant, så Guro Reiten, elegant, deretter Maren Mjelde, klinisk, og til slutt matchballen fra Ingvild Syrstad Engen, utakbar.

Og så, jubelen norsk fotball trenger i et år der veldig lite har gått vår vei.

Takk herren for Caro og jentene i Frankrike.

DU KAN EGENTLIG ikke øve på straffespark etter 120 minutter i en åttendedelsfinale i VM. Du kan skyte ballen i mål på trening så ofte du bare kan. Men det gjelder ikke. Det er ikke relevant øving. Ingen trening kan mane fram det presset det er å skyte disse ballene i mål når lagets skjebne ligger i dine føtter.

Det psykiske presset i det kan ikke trenes.

Det må oppleves og erfares.

Og nå har fire norske jenter gjort det, levert til laud og skutt Norge til kvartfinalen i VM.

For første gang denne sommeren begynner jeg å skjønne hvorfor jentene snakker som de gjør.

FØR VM SNAKKET fotballjentene om medalje i Frankrike. Det var ambisiøst, i min bok i nabolaget til naivt, men hvorfor ikke? Det er lov å drømme stort.

PÅ VEI INN i sluttspillet var det fortsatt en semifinale som gjaldt. Selv etter tankevekkeren mot Sør-Korea – Norge ble i realiteten rundspilt til 2–1 seier – var det som om problemene ikke eksisterte. Og etter det som skjedde rett før midnatt denne lørdagskvelden i Nice – selv om også denne kampen inneholdt alle de problemene vi har sett og gremmet oss over på veien til kvartfinalen, vil ikke jentene slutte å messe.

Forskjellen nå er at det begynner å likne på noe.

På noe som er mer enn bare snakk.

NÅR DET ER sagt, vi sliter fortsatt. I perioder sliter vi voldsomt også. Spesielt i forsvarsspillet. Da fem minutter var spilt mot Australia kunne vi fort ha ligget under 2–0. Og det handler om det vi gjør en mot en defensivt, om avstanden mellom spillerne og avstanden mellom lagdelene.

Altfor ofte henger ikke laget sammen i det hele tatt.

I tillegg blir det gjort valg man ikke skulle tro var mulige.

MARTIN SJÖGREN HAR ti spillere han har startet i fire kamper, og to som har startet to kamper hver. En av dem, Karina Sævik, er blitt en liten åpenbaring. Mot Frankrike spilte hun sin femte landskamp, mot Sør-Korea kom hun inn til den sjette, og mot Australia startet hun den sjuende. Jeg sitter med en følelse av at hun er blitt Sjögrens ellevte faste spiller. For usikre Norge blir litt tryggere med Carina Sævik ute til venstre, defensivt gjør hun alt det som ikke Caroline Graham Hansens styrke som fotballspiller.

I tillegg har hun blikk og pasningsfot.

Måten hun fant og spilte fri Isabell Herlovsen i forkant av 1-0, var sammen med scoringen den beste norske prestasjonen før pause.

CAROLINE GRAHAM HANSEN er mye bedre som en av to spisser med frihet til ikke å ta for mye defensivt ansvar. Den jobben gjør Isabell Herlovsen forbilledlig. Slik kan Caro konsentrere seg om det offensive. Og hva det betyr for Norge så vi da hun snudde kampen, rev Australia i filler og fikk jentene til å tro på mirakelet som skjedde.

Hun scoret ikke før ballen lå stille på elleve meter, og jeg hører hun ber om unnskylding for det.

Sånn er også Caro.

Lagspilleren framfor noen.