Med Drillo-triks til Palermo

Mens vi venter på Nye Norge, er det bare å spille fotball videre på norsk.

ULLEVAAL (Dagbladet): Det startet med en Flo-pasning, fortsatte med to headinger i mål etter dødball og kan like gjerne ende i VM. Velkommen til Nye Norge.

Det siste var ironi, og slikt skal du være forsiktig med i Fotball-Norge bare en liten sesong etter at Drillo-epoken ble erklært for avsluttet under nasjonal trampeklapp.

Altså: Det som skulle vært Nye Norge, ser slett ikke så nytt ut drøye to uker før VM-kvaliken starter mot Italia i Palermo.

Akkurat det er bra for sjansene til å nå sluttspillet i 2006.

Treningskampen mot Belgia viste igjen at Norge er nødt til å spille på nasjonale kvaliteter for å lykkes i internasjonal fotball.

DERFOR SPARKET

John Arne Riise det hele i gang i kampens første minutt og ballen fløy høyt over Ullevaal femti meter fram på tvers til Frode Johnsens hode. En stuss, nesten en sjanse og alle kunne se at Nye Norge om nødvendig vinner med Drillo-triks selv om den gamle venstrebacken Stig Inge Bjørnebye satt med godfoten i ro på sidelinja og sagnfiguren Jostein Flo selv så kampen fra NRK-boksen om mulig enda høyere oppe.

For øvrig var det ikke noe spark, men en utsøkt pasning som krever det ypperste av fotballteknikk; slik den utskjelte Flo-pasningen alltid har vært. Men det var et spark mot myten om at alt blir nytt med Hareide som landslagssjef.

FOR SKAL

dette laget ha noen mulighet i VM-kvalifiseringen, må det ta utgangspunkt i det beste i norsk fotball.

I går var det hodespillet til Frode Johnsen, og viljen til å tyne noe sammen ut av en mager kveld. Den viljen kom først etter pause. Før var det bare Johnsen.

I en omgang der Hareides nye angrepsvei via midtbanespillerne ble sperret av røff belgisk markering, var lufta fortsatt fri. Der regjerte Frode Johnsen uansett om ballen kom som Flo-pasning, innkast, frispark eller corner. Så lenge det ble slått høyt, var Norge best.

DESSVERRE SKJEDDE

det bare i korte glimt. Førsteomgangen mot Belgia ble en leksjon i misforstått ballhygge.

Så lenge annethvert oppspill blir brutt fordi pasningen sendes til feilvendt spiller, er det ikke noe moro å se Norge angripe via sentral midtbane. Det synes heller Åge Hareide. Hans fornyelse av det norske landslaget har ikke snev av den naiviteten som preget angrepsoppbyggingen i første omgang.

Det er derfor fornyelsen fra VM-starten av knapt kommer til å merkes.

ALLEREDE I PALERMO

spiller landslaget som det lenge har spilt på bortebane med lavt press, en overbefolket midtbane og få berøringer på vei framover.

Et annet spørsmål er om det holder. Gårsdagen ble en skuffelse på overraskende mange plasser. Hele forsvarsfireren slet mann mot mann, og både Martin Andresen og Magne Hoseth avslørte at de ikke har fart nok til defensive én mot én-dueller på midten. Til sammen blir det mye tempovansker som skal kamufleres gjennom å ligge tett i forsvar med så mange spillere som mulig.

Å TAPE

borte mot Italia høres ut som et normalt resultat selv i vellykket VM-kvalik. Suksessen skapes på Ullevaal, og det er der Hareide nye stil skal testes.

Mot Belgia var den knapt synlig. Norge overtok kampen i andre omgang på innsatsen - ikke på stilen. Bare et par ganger var det rytme i angrepsoppbyggingen. Da helst på venstrekanten der John Arne Riise brøt igjennom på fysikken. Ellers ble mest slått på feilvendte offensive spillere.

Det var nettopp på Ullevaal at den nye, mer ballbesittende stilen skulle gjøre Norge til et bedre offensivt lag. Det målet er ok, og glipper ikke med en mislykket treningskamp. Men i mellomtida er det ikke noe å skjemmes over å spille videre på norsk.