IKKE EFFEKTIVE NOK: Franck Ribery og Frankrike hadde ballen 60% av tida og totalt i 38 minutter mot England, men angrepsspillet ble ikke effektivt nok uten bruk av fart på kantene. FOTO: Reuters/Yves Herman.
IKKE EFFEKTIVE NOK: Franck Ribery og Frankrike hadde ballen 60% av tida og totalt i 38 minutter mot England, men angrepsspillet ble ikke effektivt nok uten bruk av fart på kantene. FOTO: Reuters/Yves Herman.Vis mer

Med Spania på kopimaskinen

Men akkurat det holder foreløpig bare nesten for Frankrike.

DE  som ikke synes at det å slå pasning etter pasning ikke er vakkert i seg selv, kan få noen triste sommeruker. For i dette mesterskapet  gjelder det å eie ballen mest mulig.

I to internasjonale turneringer på rad har Spania med en grunnstamme fra FC Barcelona vist at sånt lønner seg. Begge ganger har laget dessuten vunnet alt som er av statistikker over korte pasninger, vellykkete pasninger og antall pasninger.

Bare kampen om å slå flest lange pasninger har vært jevnere. Men det er visst en forhistorisk kamp.

DET første eksempelet på dette skiftet kom med selveste Tyskland i åpningskampen mot Portugal. Den flotte tyske framgangen de siste årene har helst skjedd med voldsomt driv i lengderetningen. Dette unge laget har flere svært talentfulle ballspillere som vanligvis har kombinert disse ferdighetene med stort trykk framover.

Denne gangen gikk det betraktelig mer på tvers selv om kaptein Phillip Lahm på venstrebacken selvsagt ble brukt ofte. Denne mer ballholdende tyske varianten hadde kanskje mest å gjøre med kvaliteten på motstanderen, men muligens har et par av de sentrale spillerne siden sist fått med seg noen nye erfaringer fra spansk klubbfotball. Selv om spillestilen for Mesut Özil og Sami Khedira under Jose Mouhrino i Real Madrid som oftest har dreid seg om å bryte ned Barcelona-fotballen, smitter selve ballholdet. Sånt hører jo gjerne de dominerende klubbene til.

Uansett; i denne åpningskampen holder tyskerne ballen totalt i hele 34 minutter, og er med det foreløpig på delt tredjeplass i denne egne øvelsen.

FORANDRINGEN er at også de mer middelmådige landslagene nå gjerne gjør det. Som danskene (30 min. ballinnhav) for å finne krefter i periodene etter total nederlandsk dominanse, som polakkene (29 min ballinnhav) fra start mot Hellas og som kroaterne (31 min ballinnhav) da de lenge nok spilte ut Irland.

Den samme tendensen kom etter pause for England da Roy Hodgson følte at spillerne hans var nødt til å bryte opp det klare franske overtaket. Da flyttet England ganske effektivt laget opp på banen, begynte å holde ball og fikk i gang sine beste minutter. Det selv om det totale ballinnhavet med bare 25 minutter foreløpig er lavest i denne turneringen.

Men ellers var det Frankrike som tydeligst viste hva som er i ferd med å skje i internasjonal fotball. Nå eier laget ballen nesten like lenge som Spania (38 mot 39 min.)

FOR Les Bleus under Laurent Blac er smittet av spanskegleden. Det må være naturlig for en trener som selv var vant til å spille på et lag som dominerte kampene sine, og som dessuten har fått samlet så mye balltalent til å skape fine fotballkamper med.

Utfordringen for franskmennene er å gjøre dette med enda større tempo. Det ble særlig synlig i de lange periodene da de klarte å spille engelskmennene nesten helt tilbake i eget straffefelt, men ikke fikk full effekt av overtaket fordi det manglet det avgjørende alternativet med fart i lengderetning. For eksempel ble angrepsvillige Patrice Evra på venstrebacken stadig spilt på fot i stedet for i det helt stort og åpne rommet mellom ham og dødlinja.

Først tidlig i andreomgangen ble Evra slått igjennom med fart på kanten med en kjempesjanse som resultat. Men den suksessen så ikke ut til å smitte noe særlig. I resten av kampen ble han helst stående stille i angrep, mens Mathieu Debuchy på motsatt back fikk lov til å drible for seg selv de ytterst få gangene det franske angrepsspillet oppholdt seg på de traktene.

For også her skulle det meste tråkles gjennom i midten.

NETTOPP den manglende bruken av gjennomløpende backer og kanter på de mest ballholdende lagene blir ganske sikkert et diskusjonstema i fotballsjefenes korridorer framover. Det samme gjelder tendensen til å trekke midtspissen ned mot midtbanen; akkurat som den påtenkte franske spissen Karim Benzema stort sett datt ned på sin egen midtbane.

Dermed ligner det meste Barcelona, men ikke noe landslag bortsett fra Argentina kan egentlig legge dette flotte angrepsspillet på kopimaskinen. For da mangler jo Messi og hans enestående evne til å trylle små, små centimeter med gress om til store, vidåpne fotballandskap.

Sånn er i hvert fall Frankrike på tross av all sin fine pasningsfotball mot England, foreløpig bare en blek kopi.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.