THE TREBLE I DEBUTEN: Under trener Luis Enrique, mannen som i første forsøk har tatt klubben til The Treble, har Barcelona utviklet en helt eksepsjonell kontringsdimensjon, skriver Morten Pedersen. Foto:  EPA/FEDERICO GAMBARINI/NTB Scanpix
THE TREBLE I DEBUTEN: Under trener Luis Enrique, mannen som i første forsøk har tatt klubben til The Treble, har Barcelona utviklet en helt eksepsjonell kontringsdimensjon, skriver Morten Pedersen. Foto: EPA/FEDERICO GAMBARINI/NTB ScanpixVis mer

Med The Treble bør det være slutt på spørsmålet om Luis Enrique er en god nok trener for Barcelona

Verdens beste fotballag er fortsatt verdens beste. Og da er det uinteressant om Luis Enriques utgave kan måle seg med laget Pep Guardiola gjorde udødelig.

• Juventus-Barcelona 1-3 (0-1)

BARCELONA HAR SPILT mange fotballkamper som er bedre enn den som ga dem Champions League-trofeet i Berlin. Likevel er de klart best. Og det gjør triumfen over et godt Juventus om mulig enda større.

Aldri har et fotballag hatt så mange strenger å spille på.

LIONEL MESSI, VERDENS beste fotballspiller, var ikke god før han måtte være god i denne finalen. Skjønt, spillvendingen som åpnet døra for Barcelonas første scoring etter bare fire minutter holdt selvfølgelig høy klasse. Men når Messi ikke briljerer og leker med sine motstandere blir han fort ordinær.

Først og fremst fordi han har skjemt oss bort.

Dernest fordi det er så sjelden.

MEN MESSI HADDE ikke vært verdens beste om han ikke hadde stått opp fra de nærmest usynlige i denne finalen. Da Barcelona trengte en mann til å lede dem ut av de problemene Juventus plutselig ga dem etter 1-1, var det Messi som tok tak i det etter en førsteomgang på laveste gir. Og mye er sagt om Barcelonas kontrollerende pasningspill - den i enkelte sammenhenger nærmest uendelige rekka av korte ballforflytninger der veldig mye handler om å trøtte ut sine motstandere.

Under trener Luis Enrique, mannen som i første forsøk har tatt klubben til The Treble, har de utviklet en helt eksepsjonell kontringsdimensjon også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OG DET VAR til slutt den som felte et tapper Juventus denne lørdagskvelden. Da Barcelona trengte et helt avgjørende våpen var det fornyelsen som vant. Og igjen var det Lionel Messi som dro det i gang og gikk rett i synet på den nærmeste forsvareren.

Da skuddet ikke var godt nok til 2-1, men vanskelig nok for Buffon å redde, var Luis Suarez der og slo inn returen.

DER OG DA hadde MSN (Messi, Suarez, Neymar) scoret 26 av Barcelonas 30 mål i Champions League. Med Neymars punkterende 3-1 langt ut i overtiden ble totalen 27 av 31. Og det er ikke mulig å forsvare seg mot sånt når du ser måten angrepene kommer på og tempoet de kommer i.

For ikke å snakke om det overtallet Barcelona kommer med når de bryter og tar sine motstandere i ubalanse.

BARCELONAS ELLEVILLE FEIRING handlet øyeblikkets glede, men vil sikkert bli forklart og tolket på flere måter. Selvfølgelig handlet den om utblåsingen en slik triumf gir i enden av en sesong. I et videre perspektiv er jeg sikker på at mange ihuga Barca-tilhengere vil si at den handlet om så veldig mye mer også. Der Luis Enrique, av mange omtalt som treneren som ikke var skikket til å foredle arven etter Pep Guardola, garantert var en av de spillerne tenkte mest på.

Mens Xavi, den avtroppende hjernen i det laget Guardiola gjorde til verdens beste, var den andre.

ETTER AT BARCELONA fant seg sjøl i januar har laget til stadighet blitt spurt om årets utgave er bedre enn Guardiolas mesterlag. Alt til lagets store irritasjon. De vil nemlig ikke sammenlikne fortid og nåtid. Og ikke er det nødvendig heller. For så lenge du er verdens beste så er du verdens beste.

Da og nå - hva er egentlig forskjellen.

AT XAVI GIR seg vil derimot utgjøre en stor forskjell. Fordi han har vært en av de store lederne siden Barcelona forandret fotballen og tok forståelsen av pasningspillet og det plutselig gjennombruddet mot etablerte forsvar til et nivå vi ikke trodde var mulig. I år ikke så mye på banen som i garderoben og på treningsfeltet, men du så hvem sjefen var da trofeet ble overrakt. Og akkurat den biten gjør ikke Lionel Messi noe mindre bemerkelsesverdig i en bransje der egoene blir stadig større.

På en festdag som denne lørdagen finner også verdens beste sin plass i hierarkiet.

DET ER NOE fint ved at sesongens beste lag vinner sesongens største trofe. Det er ikke alltid sånn. Men nå er det sånn.

Og nettopp derfor vil Lionel Messi bli kåret til verdens beste spiller for femte gang når vi skriver januar 2016.