BARE GØY:  Foreløpig er kvaliteten på håndball i Zimbabwe ikke akkurat på norsk nivå. FOTO: Bjørn Omar Evju.
BARE GØY: Foreløpig er kvaliteten på håndball i Zimbabwe ikke akkurat på norsk nivå. FOTO: Bjørn Omar Evju.Vis mer

Men håndballen vår tar de ikke

Guttene og jentene fra Zimbabwe kan bli så bra som helst i idrett. Men kanskje ikke i håndball.

CHINHOYI (Dagbladet): I gangen til distriktskontoret for Sports and Recreation Commission (SRC) henger det et gulnet avisutklipp fra Svenske Dagbladet om enda en svensk sportslig fornedrelse til glede for oss nordmenn som måtte spasere forbi. Vi er ikke mange; Zimbabwe er såvisst ikke på chartertoppen og  byen Chinhoyi  tolv dypgrønne mil nordvest for hovedstaden Harare er på tross av sine smellvakre omgivelser og nifse gruveganger ennå ingen turistmagnet.

Men enkel norsk idrettsglede skjønner de seg på.

STØTTE MOT SVENSKENE:  På oppslagstavla i Chinhoyi henger minnet om hvordan den lokale maratonløperen ble en plage for svenskene i Stockholm Maraton. Foto: Bjørn Omar Evju.
STØTTE MOT SVENSKENE: På oppslagstavla i Chinhoyi henger minnet om hvordan den lokale maratonløperen ble en plage for svenskene i Stockholm Maraton. Foto: Bjørn Omar Evju. Vis mer

For det må vel være derfor denne forsida fra 2006 fortsatt er der på oppslagstavla med fortellingen om hvordan den lokale løperkjendisen Philip Bandawe det året ble en plage for både den svenske maratonmesteren og resten av nabofolkets mest utholdende menn i Stockholm Maraton?

ELLERS plager ikke Zimbabwes idrettsstjerner så mange konkurrenter. Land som subber bunnen av den internasjonale lista over brutto nasjonalprodukt pr. innbygger og sliter med å brødfø innbyggerne sine, gjør sjelden det.

ENSLIG STJERNESvømmeren Kirsty Coventry er en av få idrettsstjerner fra Zimbabwe. FOTO:AP/David J. Phillip.
ENSLIG STJERNESvømmeren Kirsty Coventry er en av få idrettsstjerner fra Zimbabwe. FOTO:AP/David J. Phillip. Vis mer

Riktignok er totalt åtte olympiske medaljer brukbart for en så ung nasjon, men bak den statistikken skjuler det seg et svømmefenomen som har tatt sju medaljer alene. Den åttende medaljen ble erobret av kvinnelaget i landhockey som vant OL-gull da denne delen av sporten for første gang kom på programmet i de boikottpregete Moskva-lekene 1980 og den nyvalgte frigjøringpresident Robert Mugabe skulle vise at han var uavhengig av gamle koloniherrer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da fikk det heller våge seg at hele denne historiske gulltroppen var både britisk og blendahvit.

HVIT er forsåvidt den fenomenale svømmeren Kirsty Coventry også, men familien hennes er blitt værende i Harare mens Mugabes fryktede ungdomsgarde marsjerer syngende i gatene før hver soloppgang og gamle kolonister flest har dratt fra landet.

Den dobbelte OL-mesteren har riktignok midlertidig bosatt seg i USA for å finne treningsanlegg og konkurrenter til å holde karrieren oppe, men stoltheten over nasjonaliten har det aldri vært noen tvil om. Det har gjort henne til sportshelt. Etter den siste triumfen i Beijing ble det æresparade i hjembyen og 100 000 dollar i lommepenger fra Mugabe midt mens resten av landet skaket i pengekrise og sult.

Men håndballen vår tar de ikke

Kirsty var klok nok til å dele de pengene, og har beholdt kallenavnet "Zambias Gull". Men et svømmemiljø som får fram nye mestere, blir det verre å holde på.

FOR det er like slitent her på idrettskontoret i Chinhoyi som det er stille inne på SRC sitt hovedkvarter ved den pompøse nasjonalstadion inne i Harare. De siste årene har det knapt vært penger til å betale de ansatte. Sport i Zimbabwe har definitivt sett bedre dager. I hvert fall for de utvalgte få. 

Nå finnes det mer presise måter å måle de ulike nasjonenes sportslige potens enn å gjengi olympiske medaljeoversikter.  Slike oversikter er ikke bare et speilbilde av antall innbyggere eller økonomisk styrke. I den samfunnsvitenskapelige artikkelen "Why do some nations win more olympic medals?" peker forskerne Anirudh Krishina og Eric Haglund mer mot faktorer som helse, utdanning, tilgjengelighet og informasjon som forklaring på hvorfor enkelte land vinner oftere på idrettsarenaen enn andre.

Da kommer Zimbabwe virkelig dårlig ut.

DET ER TROSS ALT ikke så lenge landet het Sør-Rhodesia, hovedstaden Salisbury og den offisielle tenkningen var svarthvitt; i absolutt motsatt rekkefølge.

Før 1980 gikk apartheidskillet tvers igjennom idretten. Selv folkesporten fotball opererte med to forbund. Dette var utgangspunktet for RSC; den nasjonale varianten av idrettsforbundet, i arbeidet med å bygge opp en samlet idrettsbevegelse som kan favne bredere enn den tradisjonelle konkurransesporten for de få. De siste årene er dette blitt til et eget Community Sport Development Program som får økonomisk støtte fra Norges Idrettsforbund:

SPORT FOR ALLE: Idretten i Zimbabwe er samlet igjen, men treningsanleggene er fortsatt beskjedne. Dette er forsøksvis håndballbanen i Chinhoyi. FOTO: Bjørn Omar Evju.
SPORT FOR ALLE: Idretten i Zimbabwe er samlet igjen, men treningsanleggene er fortsatt beskjedne. Dette er forsøksvis håndballbanen i Chinhoyi. FOTO: Bjørn Omar Evju. Vis mer

_Målet er å gjøre sport til et verktøy for lokal forandring, sier Joseph Muchetere som har jobbet tett med norske idrettsrådgivere helt siden begynnelsen på 1990-tallet.

DET HAR vært en lang, kronglete vei. Seinest under økonomikrisa og sultkatastrofen for to år siden stoppet mye av arbeidet opp. Det fantes knapt penger til å opprettholde driften selv med svært beskjedne rammer, men nå begynner samfunnsøkonomien å utvikle seg. Da kan sport bidra til ytterligere framgang:

EKSPORTERER HÅNDBALL: Idrettsfredskorpser Jo Håkon Reum har en ganske vrien oppgave med å eksportere håndball.
EKSPORTERER HÅNDBALL: Idrettsfredskorpser Jo Håkon Reum har en ganske vrien oppgave med å eksportere håndball. Vis mer

_Dette arbeidet er som brann. Det holder å begynne i det små. I starten gjelder det at folk selv får et eierforhold til den idretten de driver der de bor. Så blir neste steg å koble denne lokale aktiviteten til nasjonale særforbund, mener Joseph. Han har store planer for utviklingsprogrammet sitt og en troverdighet gjennom mange år som gjør at han og SRC får midler til å gjennomføringen. 

Sånn er det blitt håndball i Zimbabwe også. Ikke i den klassen som de norske jentene driver, og som sender oss som tittelforsvarere til London-OL neste sommer. Dette er håndball for begynnere fordi det er et artig spill som passer til å samle noen jenter til trening.

RETT BALL: ?  Jentene har ventet tålmodig på å få byttet ball i løpet av treningen. FOTO: Bjørn Omar Evju.
RETT BALL: ? Jentene har ventet tålmodig på å få byttet ball i løpet av treningen. FOTO: Bjørn Omar Evju. Vis mer

PÅ DEN LILLE SLETTA i utkanten av Chinhoyi driver Jo Håkon Reum håndballtrening helt uten mål, men med nok av mening.

Som utsendt idrettsfredskorpser er han en del av den hjelpen som Norges Idrettsforbund har holdt gående de siste tiårene og som er blitt utvidet med penger fra TV-innsamlingen fra 2007. Med en ivrig innsamlingsflokk ble det en rekordinnsamling det året, men selv 3 millioner årlige prosjektmidler blir for tynt i det store området disse pengene skal risle over. Derfor er det både humpete og tørt på sportsplassen der Jo Håkon regjerer.

RIKTIG LAGBILDE Så ble det til slutt et lagbilde av fotballspillerne til Jo Håkon. Håndballen får visst vente litt i Zimbabwe. FOTO: Bjørn Omar Evju.
RIKTIG LAGBILDE Så ble det til slutt et lagbilde av fotballspillerne til Jo Håkon. Håndballen får visst vente litt i Zimbabwe. FOTO: Bjørn Omar Evju. Vis mer

Faktisk skal du være ganske glad i håndball for å tro at det er mulig å bedrive denne sporten her i det hele tatt, men et drøyt halvår i enkle kår i Chinhoyi har lært Jo Håkon en lekse:

_Du blir mer tolerant her. Det er bare å ta ting som de kommer, sier han.

Og så kommer håndballgleden.

DET SKJER med dans som ofte ellers i afrikansk idrett. Selv en oppvarming med "Hauk og due" får naturlig dans i reglene. Her må duene fly over banen med påbudte moves. Det ser kult ut og er ekstra moro for de som er med.

Etterpå blir den enslige håndballen til trener Reum med i leken. Rammen er fortsatt en slags "Hauk og due", men sammenhengen til målrettet pasningsforståelse er smart. I dette spillet blir ikke duene på det andre laget tatt bare ved å  bli truffet; ballen må plasseres på dem og haukene har kun lov til å flytte seg tre skritt. Så er det om å gjøre å få alle motstanderne ut av spillet fortest mulig, og vips har du en pasningsøvelse som fungerer selv om det er fullt av spillere på plassen.

FOR KORREKT ANTALL spillere er ikke så viktig i dette håndballprosjektet. Bare at det er mange.

Denne ettermiddagen er det tilfeldigvis 22. To lag med 11 spillere på hvert; ironisk nok akkurat som da håndballsporten begynte i Norden etter andre verdenskrig som et kjønnsriktig alternativ til fotball.

Dette var ment å være jentenes sport, men selv om jentene her har balltekket inne fra sin egen tradisjonelle netball, er det nok en stund til Norges globale håndballdominanse blir truet. For etter hvert må den tolerante håndballvennen Jo Håkon variere treninga med en fotballøkt, og i evalueringen etterpå er i hvert fall jentene ikke i tvil:

_Neste gang må vi få mer tid til å spille fotball.