Men John er heldigvis norsk

LERKENDAL (Dagbladet): Tabellen viser at Rosenborg fortsatt er kvalifisert for videre spill i Champions League, men på banen så vi noe annet:

 I høst er gruppespillet i Europas beste serie mer enn nok.

Likevel: RBKs innerste tilhengerskare har tatt poenget når de synger avslutningssalmen for det miserable trønderåret 2 005:

- Vi er med, vi er med.

Akkurat nå er det bare den gleden det dreier seg om, og RBK-spillerne gjør mest mulig ut av den.

I GÅR spilte laget egentlig en bra kamp.

Så bra at et utsolgt Lerkendal trampeklappet heltene gjennom tre, fire cornere i sluttminuttene med håp om et lite fotballunder.

For såpass var nivåforskjellen fram til Olympique Lyon selv på hjemmebane.

I LANGE perioder var franskmennene så overlegne at den internasjonale storheten til John Carew ble tydeligere enn på lenge.

Dette var første gang et stort norsk publikum så klubbspilleren John Carew, og selv på en middels kveld må alle ha sett nok til å bli imponert over hvor helhetlig han er blitt. Der det før mest var glimt av kjempekrefter, flyter nå hele spillet hans.

Mens Lyon ennå jaget ledermålet og måtte prestere oppunder maks, var det John som var sterkest av gigantene.

På dette laget sier det en del.

I TILLEGG til den selvfølgelige ballbehandlingen som er blitt en del av Carews spill, har de franske serielederne robuste fysiske ressurser:

 Øyvind Storflor har spilt seg inn på RBKs venstrekant på farta. Her var han sjanseløs mot tempoet til backen Anthony Reveillere.

Daniel Braaten på motsatt side er nasjonalt kjent for trøkket i duellene de gangene han trår til. Denne gangen holdt nærkampkreftene bare til en gjenvinning mot gjestenes solide kaptein Claudio Cacapa.

Rått parti, altså, og et varsel om at trønderfansen bør dra til returkampen i Lyon med lyst på å oppleve et bredere kulturtilbud. Byen er tross alt Frankrikes matsentrum.

MEN TRØNDERE kan dra dit for å se fotball også.

Om ikke Rosenborg under Per-Mathias Høgmo har rukket å utvikle et nytt stabilt offensivt spill som holder mot en slik solid motstander, har laget kvaliteter til å overraske.

Nå som den verste nederlagskrampa har sluppet taket, blinker lyspunktene klare og klarere.

SLIK BLE denne kampen et nytt tegn på hva Høgmo har å bygge på i det nye RBK.

Først og fremst kan han krysse av for den løpskapasiteten på midten som er blitt en nødvendighet for å bli med på sportens utvikling. Jan Gunnar Solli gjorde igjen en fin prestasjon på høyt internasjonalt nivå. Han leverer fordi han både har løpskapasitet og tempo til å utfordre motstanderne fysisk i duell etter duell.

Per Ciljan Skjelbred blir samme typen. For hver eneste kamp smeller det litt hardere i leggskinnene hans, og like flittig plukker han erfaring til å løfte nivået sitt.

Med disse to på midten, er RBK i ferd med å hoppe over den dypeste generasjonskløften.

BAKOVER BLIR det verre, selv om framgangen nå er størst akkurat der.

Endelig er de dummeste individuelle defensive feilene borte, men det er også den pasningssikkerheten som skal til for å styre spill.

Den delen av RBK-stilen forsvant med Erik Hoftun, og Høgmo har neppe spilleren som kan erstatte eks-kapteinens evne til å starte et stabilt, offensivt spill.

DENNE LØSNINGEN finner ikke Høgmo i løpet av høsten, men foreløpig holder det at RBK-spillerne finner igjen det beste i seg selv.

Det er der Champions League-kampene er blitt så viktige. Den første seieren i Aten la grunnlaget for den sportslige framgangen som til slutt ga tre poeng i serien.

Denne gode opplevelsen kommer til å løfte laget ytterligere.

FOR SELV om det etter hvert glipper på den europeiske tabellen, har Champions League-spillet snudd prestasjonene i Tippeligaen.

Nå går det an å tro at RBK igjen har stabilitet nok til å holde plassen.

Da er det bare å glede seg over et lite framskritt om gangen, og overlate de største stegene til Lyon og John Carew.