...Men én av dem må ut

Esten O. Sæther kommenterer Danmark og Sveriges åpningskamper.

LISBOA (Dagbladet) Pluss på Danmark og Sverige som EM-favoritter i ren glede. Men husk: En av dem må fortsatt ut. Fotball-EM lever godt med våre beste venner. Faktisk bedre enn om vi skulle vært der selv.

For bare etter en nordisk spillekveld er det mulig å få bekreftet det vi allerede vet:Det er klar forskjell fra Danmark og Sverige ned til Norge.

Til og med såpass at det ikke utjevnes i en fei.

SIST GANG

vi lå foran naboene på FIFA-rankingen var det Drillo som feide vekk begrepene om hvordan fotball skulle spilles. Det var rett før Italia-VM 94, Drillos spilte en av sine vakreste kamper noensinne da de slo Danmark 2 - 1 på Ullevaal, men så bar det rett til treningstap mot Sverige, og adskillig viktigere: Svenskenes bronse i VM.

Det er dette nivået vi snakker om når slektningene vurderer egne sjanser i Portugal-EM.

Og de har grunn til det.

Sjelden har det virket så malplassert å minne om hva Norge nesten fikk til noen sesonger med vår taktiske fotball.

DA SVENSKENE

vant den bronsemedaljen utklasset de nettopp bulgarerne som hadde festet aftenen før i pur glede over innsatsen. Bronsefinalen i VM blir av og til slik.

I går kveld var bulgarerne skjerpet og spilte flott fotball til ingen nytte. Flere motstandere kan oppleve det mot et Sverige med målunderet Henke Larsson og balljongløren Zlatan på topp, lekne Fredrik Ljungberg og Christian Chippen Wilhelmsson på kantene, pluss alt det trauste og planlagte som svenskene kan best.

På nettet på Dagbladet.no har vi laget en Heja Sverige-side mest på gøy. Nå går det an å si heja på alvor for alle som er glad i fin fotball.

I går kveld var svenskene om mulig enda lekrere enn Danmark.

DESSUTEN HAR

det vært litt størknet fotballblod mellom familiære Danmark og Norge de siste årene. Særlig i Olsen-familien.

Under siste VM moret Egil Drillo Olsen seg fra fotballkateteret med å peke på dansk forsvarstrøbbel. Det likte landslagstrener Morten Olsen dårlig. Det er i det hele tatt mye den gamle forsvarseleganten ikke liker. Han snakker ofte sint og tåplig. Men det blir gode landslag av temperamentet.

ÅRETS UTGAVE

startet EM overdådig. Du må tilbake til eventyrgjengen fra VM i 1986 for å finne maken til lekkert spill som danskene vartet opp med mot Italia.

Kanskje er det ingen sagnfigurer som den hardtrøykende storscorer Preben Elkjær og hans glade driblere fra Mexico-VM i dette laget, men så har da også sporten endret seg mye på årene etterpå. Bare måten danskene rundspilte Italia viser en fotballstorhet med evne til å fornye seg.

DA DANMARK

ble Europamestere i 1992 skjedde det på flyten. Sånt går an med et ok lag i en såpass kort turnering.

Denne gangen er det kvaliteten i spillet som imponerer. Sist gang du så Danmark i VM 2 002 drev de med grøftegraving og tungt muskelarbeid på midten. Maskuliniteten er der fortsatt, men i tillegg løser den nye sentrale danske midtbanen med Christian Poulsen og Daniel Jensen alle oppgaver med eleganse.

De driver det danske angrepsspillet fra kant til kant og sørger for plassen som gjør Jon Dahl Tomasson til en mulig mesterskapsvinner. Med mindre det er keeper Gianluigi Buffon som står i veien om lagene skulle møtes en gang til.

DEN VEIEN

er det vrient å se. Midt i all gleden over Danmark og Sverige må en av dem fortsatt ut.

Jungelens lover gjelder i toppfotballen. Til slutt blir de som virker sterkest i slike flotte fotballkamper spist opp av noen enda større. I gruppe C er det Italia.

I går kveld gikk det an å se Italia ut av EM.

Men det er bare fordi vi som ser er i den aller nærmest beundrende familien.