KOMBINERT MORO:  Kreativ feiring etter OL-gullet. Kombinertløperne fikser det meste; bortsett fra å få betalt regningene. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
KOMBINERT MORO: Kreativ feiring etter OL-gullet. Kombinertløperne fikser det meste; bortsett fra å få betalt regningene. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

Men nå er de gode nok

Ingen ville betale for dette gullet, men det ble da ett av de artigste.

SPOLER du tilbake i Sportsrevyene til NRK eller i TV2-sporten finner du greit en av norske idretts klassikere:

•• Et kombinertlandslag uten hovedsponsor.

Det har vært tema omtrent siden mørke, kjekke Tom Sandberg og joviale Torbjørn Løkken ble henholdvis OL -og VM-mester fra midt på 1980-tallet. De to ble feiret som superstjerner på linje med de nasjonale heltene i langrennssporet, hoppbakken og på isen. I mellomtida har de på isen ikke blitt fullt så nasjonale og nye flotte fjes blant alpinistene og skiskytterne har rykket opp i den norske eliteklassen. Alt dette mens landets beste kombinertløpere fortsatt avslutter de fleste intervjuene på riksdekkende TV med en bønn:

- Du kjenner vel ingen sponsor som har lyst til å betale for et så bra lag?

DU gjør visst ikke det. Dagens olympiske mestere er uten hovedsponsor. De har likevel greid å komme seg til Sotsji; tatt to gull, en sølv og en bronse i løpet av tre konkurranser, men resten av uttellingen er stusslig.

I løpet av de tretti årene siden Tom Sandberg og Torbjørn Løkken var nasjonale stjerner, har kombinertsporten levert nok av stilige internasjonale mestere som Trond Einar Elden, Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik. Det har bare ikke løftet idretten fram til den posisjonen den engang hadde som selve skisporten. Historisk sett var du jo ikke skiløper om du ikke  både hoppet langt og gikk fort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er definitivt Magnus Moan, Håvard Klemetsen, Magnus Krogh og Jørgen Graabak.

FOR dette var noe av den største norske idretten som er blitt prestert i Sotsji. Først hoppene på rundt 130 meter, så det jevne kjøret i svingene rundt den samme hoppbakken som sementerte den norske seieren. I hvert fall hvis du har en så taktisk avslutter som 22-årige Jørgen Graabak.

Det er ikke mange ukene siden Jørgen til slutt fikk på plass en lokal sponsor som hjelper ham med drøyt 100 000 i året for å få litt av yrkeslivet som kombinertløper på plass. Det rent sportslig er der forlengst:

•• Det er bare de klokeste skiløperne som klarer å finne den beste linjen inne i virvaret blant gummimarkørene i målområdet til Ruski Gorki; som har oversikt til å tette åpningene for konkurrentene bakfra, og til slutt taktomslag til å holde unna fra front på det avsluttende rettstrekket.

Bare det var et magisk minutt med toppidrett etter at alle tre lagkameratene hadde levert sin absolutt beste.

LIKEVEL var den eldste i gjengen den gladeste. Få norske toppidrettsutøvere er så dedikert til sporten sin som Håvard Klemetsen. Han har ønsket så inderlig å bli god.

Håvard måtte vente til han ble 32 år med å vinne sin første verdenscupseier. Nå er han 34 og olympisk mester, men først etter å ha presset lagkameratene til å skjerpe seg maksimalt inn mot denne stafetten. Med olympiske medaljer i baklommene var de jo ganske fornøyde alle tre:

- Jeg var så lysten på revansje etter de individuelle løpene, sa Håvard.

Så ble det han som egentlig avgjorde. Først med kjempehoppet som ga laget kontakt med Østerrike og Tyskland; så med monsteretappen da han som egentlig mest kan hoppe, limte seg fast i ryggen til konkurrentene.

FOR selvsagt kan en topp kombinertløper mye mer. De siste vintrene har Håvard tidvis trent med langrennslandslaget for å få sekundene til å tikke i sin favør. Nå er målet nådd. Da gjenstår det bare å få noen til å betale for moroa.

Kjenner du forresten en som har lyst?