KARSTEN WARHOLM lyktes ikke med forsøket på å ta EM-gull på 400 meter hekk i går kveld, men det han sa etterpå er nøkkelen for at norsk friidrett skal fortsette framgangen:

- Jeg bygger rutine med dette. Oppvarmingen, hele settingen rundt løpet. Det blir en smakebit på det vi får under OL i Brasil. fortalte sportens nye yndling.

Den erfaringen gjelder det å gi til flest mulig, og akkurat det er Olympiatoppens fremste ansvar innen det siste Rio-uttaket neste søndag,

FOR når dette Europamesterskapet er i ferd med å bli en så fin opplevelse for norsk friidrett, gjelder det å se på hvorfor. En åpenbar grunn ligger i troppens størrelse på hele 51 utøvere. Friidrettsforbundet har valgt å fortsette tradisjonen med et raust EM-uttak. Det betaler seg.

Da er det bare for ledelsen i Olympiatoppen å lære:

• Norsk toppidrett må ha en forankring i bredden.

Medaljer og topplasseringer er i seg selv ganske meningløse hvis de ikke betyr noe for flere enn den enkelte utøver. Det er sammenhengen med resten av samfunnet som legitimerer at fellesskapet bruker penger på å få fram toppidrettsutøvere.

Derfor er det bare å glemme de særnorske OL-kravene i friidrett, og heller sende flest mulige utøvere til Rio.

DET kan gjelde brødrene Filip og Henrik Ingebrigtsen om ikke de to fikser tidene selv i EM-finalen seint i kveld. Men det angår nok flest jenter. Da skal ledelsen i Olympiatoppen virkelig følge med.

For med den betydningen for eksempel sprinteren Ezinne Okparaebo har for norsk friidrett, burde hun ha sluppet å vente på klarsignal. Etter internasjonal resultatstandard er Ezinne kvalifisert,, og har med sitt ungdomsarbeid for lengst satt den sosiale standarden for det vi ønsker en norsk stjerne skal gjøre for sporten sin:

• Det er smålig av norsk toppidrett å ikke gi henne den anerkjennelsen hun fortjener ved å få dra til Rio.

På samme vis er det korttenkt å holde igjen profiler som Amalie Iuel på 400 meter hekk og Isabelle Pedersen på 100 meter hekk med særnorske krav. Det eneste sære ved disse kravene, er at de ikke tjener noen hensikt for en idrett som trenger total renovering etter alle dopingskandalene.

Da er det bare å gi klarsignal også til Hedda Hynne som imponerer på 800 meter, samt Ingeborg Løvnes som har klart det internasjonale kravet på 3000 meter hinder.. Begge har brukt noen år på framgangen. Lite skaper bedre idrettsmiljøer enn utøvere som tålmodig jobber fram bedre resultater. Her får altså norsk friidrett også noen rollemodeller om bare Olympiatoppen er klok nok i uttaket sitt.

FORHÅPENTLIGVIS har Olympatoppen allerede tenkt den tanken. I et intervju med Dagbladets friidrettsreporter Tormod Brenna åpnet toppidrettsjef Tore Øvrebø for å bruke skjønn. For det er nettopp det dette OL-uttaket gjelder.

Norsk friidrett er inne i en svært spennende periode. Gjennom flere år har rekrutteringen økt. Det skyldes selvsagt solid lokalt arbeid med ledere som forstår hva som skal til for å få unger og ungdom til å trives med idrett.

Og det er bare i den sammenhengen at Rio-turene betyr noe.

NORGE blir ikke representert i friidrett i OL for å vise vår egen fortreffelighet som nasjon. Bortsett fra at noe sånt i seg selv er et idiotisk mål, er det også utopisk rent sportslig:

• Vinternasjonen Norge vil aldri bli markedsført som en stormakt i friidrett. Selv ikke i den eventuelt nye utgaven med mindre doping.

Derimot skal vi sette sammen en OL-tropp med tanke på klubbarbeidet over hele landet. Flest mulige friidrettsutøvere til Rio gir glede og inspirasjon for de som til daglig jobber fram denne sporten, og altså mening for breddeidretten..

DET er her de særnorske OL-kravene i friidrett bryter med all logikk:

• Hvorfor skal vi gjøre det unødvendig vanskelig for oss selv midt i en tid der store deler av internasjonal friidrett er i ferd med å ta et oppgjør med all svindelen i denne sporten?

Om vi tror på kraften i en ren norsk friidrett, er det bare å hjelpe den fram. I praksis betyr det å gi klarsignal til så mange som mulig av de som har klart det internasjonale OL-kravet.

DET eneste kravet ledelsen i Olympiatoppen skal sette, gjelder vandel innen idretten:

• Det er utøverne som bidrar positiv til omstillingen i norsk friidrett som bør sendes til OL.

Akkurat der er tabben allerede gjort ved å gi klarsignal til en dopingdømt på skjønn. I beste fall burde friidrettsmiljøet selv sagt nei til et slikt uttak, men dessverre er det fortsatt deler av friidretten som ikke fatter sammenhengen mellom vektlegging av gode samfunnsmessige verdier og langsiktig sportslig framgang.

I beste fall hadde det vært det eneste særnorske OL-kravet. Nå gjelder det å gjøre det nestebeste:

Fyll flyet til Rio med rene norske friidrettsfolk.