Mens vi venter på Sollied

Blir det noe RBK-moro om Trond Sollied ikke kommer?

VALENCIA (Dagbladet.no): Det er for lengst laget et innholdstungt skuespill om det å vente på en som ikke kommer, men noen timer før Rosenborg skal forsvare andreplassen i sin kvalikgruppe i Champions League ligner spillet i og rundt klubben mest en lystig trønderfarse.

I går kveld tolket vikartrener Trond Henriksen hovedrollen i den omreisende gladgjengen RBK med overbevisning og ga spansk media det bildet av trønderfotballen som klubben i årevis har smykket seg med; det vil si en litt uforutsigbar amatørgjeng som er med på gamet fordi det er så trivelig.

For den gamle kraftbacken var rollen perfekt; han spilte bare seg selv. Men mange i RBK-miljøet tror ikke det er mulig å bli seg selv før Trond Sollied kommer tilbake fra det store belgiske utlandet.

Og da tror de kanskje for smått om alle andre.

For Sollied har de ventet på i årevis og ofret både bra trenere og sitt gode nasjonale rykte i mellomtida.

MEN UNDERVEIS har både Rosenborg og de andre norske toppklubbene vokst i muligheter og velstand.

Det er her farsen kommer inn.

På Mestalla Stadion i kveld spilles returoppgjøret etter en Lerkendal-kamp som krevde to trenere. RBK sparket Knut Tørum fordi de ventet på Trond Sollied og FC Valencia sparket Quique Flores fordi de ikke orket å vente på suksess.

REDNINGEN? - Mange i RBK-miljøet tror ikke det er mulig å bli seg selv før Trond Sollied kommer tilbake fra det store belgiske utlandet, skriver Esten O. Sæther. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/SCANPIX
REDNINGEN? - Mange i RBK-miljøet tror ikke det er mulig å bli seg selv før Trond Sollied kommer tilbake fra det store belgiske utlandet, skriver Esten O. Sæther. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/SCANPIX Vis mer

Det siste er vanlig i spanske toppklubber; det første er blitt det i Rosenborg.

Men det har ikke vært sånn.

PÅ VEI ned til Valencia leste jeg om igjen «Historien om Rosenborg Ballklub» av Geir Svardal. Den ble utgitt rett før sesongstart, men passer egentlig best nå midt i den verste ventetida fordi den gir en klok og analyserende oversikt over det desidert største som er skapt i norsk klubbfotball.

Slik burde boka vært tvungent pensum for alle har en finger eller en revkrok borti styringen av RBK.

FOR DET er så lett å glemme hvorfor Rosenborg lærte seg å spille fotball bedre enn de fleste andre norske og europeiske klubber.

Først og fremst hvor lang tid det tok. Jeg funderte litt på akkurat det da jeg bladde opp historien om den første bortekampen i Europa under Nils Arne Eggens store RBK-epoke. Det startet jo slett ikke stort, og jeg så det selv. Det var kaldt og trist i Mechelen den høstkvelden i 1989 etter rundspilling og 0 - 5. Lite minnet om det fotballaget som sju, åtte år etterpå både kunne spille rundt og vinne over hvilken som helst europeisk storhet.

For noe sånt var ikke belgiske Mechelen.

MEN samtidig er det mye som minner om nåtid når du leser RBK-historie. For eksempel om hvordan Bjørn Hansen med systematikk, lærerkløkt og dyp fotballkunnskap skapte grunnlaget for den nye gullalderen før seriegullet i 1985 med Rune Bratseth, Trond Sollied, Trond Henriksen og andre navn som har gått igjen og igjen rundt Lerkendal.

Mens vi venter på Sollied

Da den litt vel selvbevisste klubbledelsen etter seriefinalen mot LSK feiret seg selv nede på Britannia Hotel, satt Hansen hjemme i stua og så repriser fra gullkampen på Sportsrevyen. Han hadde trukket seg noen uker før for å tvinge spillerne til å ta mer ansvar, og ingen inviterte ham til festen.

Men det var Bjørn Hansen som ti år seinere fikk orden på forsvarsspillet slik at Eggens RBK endelig kunne vinne i Europa, og det var han som for noen dager siden minnet RBK-spillerne om hvordan de fleste av dem denne sesongen hadde sviktet Knut Tørum ved ikke å oppføre seg som toppidrettsutøvere.

FOR DET er nettopp kvaliteten på idrettsutøvelsen det dreier seg om selv etter noen år med pengeregn over norske klubber og selv noen dager etter en Tippeliga-sesong som sluttet med at alle de store begynte å tenke på hvilke nye spillere de er nødt til å kjøpe for å vinne neste år.

Sånt skulle det ikke være nødvendig å minne RBK-miljøet om. Det er jo ikke så lenge siden lederne og spillerne der måtte feire hver eneste av Champions League-triumfene sine ved å høre Nils Arne Eggen forelese om forskjellen mellom humankapital og fotballkapitalisme.

Humankapital er det som et sunt sportsmiljø kan bygge opp seg i mellom. Det er tilnærmet gratis. På banen dreier det seg mest om treningsvilje, treningskunnskap og det å prestere sammen. Utenfor kunne god humankapital for eksempel omfattet at hele den stadig større ledergjengen på Lerkendal stod samlet bak en litt for forsiktig og trygghetssøkende trenervikar.

I RBK er det Roar Strand, Bjørn Tore Kvarme og de yngste som tilsynelatende husker best hvordan man blir god i fotball. Siden klubben i Per Ciljan Skjelbred, Alexander Tettey og Andreas Nordvik har tre spesielle unggutter, er det ikke sikkert den neste gullalderen er så langt unna.

Foreløpig er man midt i en spennende epoke uten helt å skjønne det.

Det laget som visstnok var så svakt at treneren måtte byttes ut, har fått den spanske storklubben FC Valencia opp på tærne i kveld. Sannsynligvis er den konsentrasjonen nok til å sikre hjemmelaget seieren, men bare en eneste RBK-overraskelse i de tre resterende Champions League-kampene kan bety 1/8-delsfinale.

Da går det kanskje an å gjøre noe smartere med klubben sin enn å vente.