Mer enn en dårlig dag på jobben

NÅR DU OG jeg har en dårlig dag på jobben er konsekvensene gjerne mindre enn at fire store idrettsmenn mister sitt livs olympiske gullmulighet. Smøresjef Terje Langli hadde en fryktelig arbeidsdag i går. Smørevalgene han var ansvarlig for, ødela år med beinhard jobbing for Odd-Bjørn Hjelmeset, Jens Arne Svartedal, Anders Aukland og Frode Estil. Det var tidenes smørebom. I alle fall om du ser på konsekvensene. Og aldri har det vært så lett å kritisere den så tilsynelatende perfekte og velsmurte langrenns-organisasjonen.

ETTERPÅKLOKSKAP er både livets og idrettens enkleste øvelse. Jeg så den ivrig utøvd utover ettermiddagen i går. Av andre nasjoners smøreteam som med dårlig skjult skadefryd omtrent gosset ræva av seg over den norsk talentløsheten. Selv jobber de på en brøkdel av Norges budsjett. Da er skadefryden til å forstå. Det er alltid stas når den store favoritten dummer seg ut. Om etterpåklokskap er enkelt, er klokskap ofte adskillig vanskeligere. Og det er fornuft norske skiledere trenger nå. Klokskap nok til å ta den nødvendige oppvasken på direkten og deretter gi Terje Langli og gjengen hans full tillit videre.

LANGLI ER DEN beste mannen Norge kan ha som smøresjef. Han gjorde en feil som aldri vil bli glemt. Viktigere er alle rennene han har sørget for at Norge har vunnet i fortid, og vil vinne i framtid. Dessuten sørger den bitre lærdommen han fikk i går for at noe lignende aldri skjer igjen. Langli er en systematiker og vil umiddelbart ta tak i gårsdagens feilfaktorer og luke dem bort. Til stafettene vil de norske løperne ha feltets beste ski, uansett om rennet går i 20 kalde eller på barmark for den del.

JEG SYNES IKKE spesielt synd på Terje Langli. Han har en jobb han skal være ekspert i. Vanligvis er han det. I går mislyktes han. Kritikken han fikk er derfor på sin plass. Men mer drastiske konsekvenser er det ingen grunn til. Jeg synes derimot fryktelig synd på løperne som på grunn av en feil de selv ikke i særlig grad kan påvirke, plutselig er fratatt enhver mulighet til å gjøre det de har trent for i årevis.

ODD-BJØRN HJELMESET for eksempel, har hatt en perfekt oppladning. For en gangs skyld har han ikke vært sjuk foran et mesterskap. Han er i knallform. Han hadde sitt livs største - og eneste - sjanse til å vinne en olympisk gullmedalje. Han stolte på at alle millionene som er lagt ned i å skaffe ham den beste gliden og det beste festet, skulle gjøre sjansen enda bitte litte granne større. Sannsynligvis tapte Hjelmeset både en medalje og mange kroner på bommen. Viktigere er det at han aldri fikk den sjansen han så inderlig fortjente.

-  Det er bare fire år til neste gang, gliste Hjelmeset på sedvanlig vis etterpå. I øynene hans var det derimot sinne og bitterhet. Ikke nødvendigvis rettet mot smøreteamet. Mer over at muligheten, som var så viktig og som han var så forberedt på å ta, bare glapp ut av henda hans.

NÅR DU LESER dette har sannsynligvis Marit Bjørgen og resten av jentelaget tatt stafett-gull på perfekte ski. I morgen gjør gutta fort det samme. Og med den kan Odd-Bjørn Hjelmeset få en liten revansje. Det får han bare om Krister Sørgård gir ham sjansen. Det aner meg at Sørgård har planer om å bruke Svartedal og Estil på de to klassisk-etappene. Han tar neppe noen stor sjanse om han skyver inn Hjelmeset på andre og lar Estil skøyte sammen med Ruud Hofstad. Isåfall får han et lag som aldri svikter.

UANSETT HVA Sørgård velger, bør det helst lykkes. Verken han, Terje Langli eller noen andre i langrennsleiren har råd til flere dårlige dager på jobben nå.