Mer enn en kjapp Valgerd

MANDAG ba Dagbladet Kulturdepartementet gi ei hånd til fotballjentene, tirsdag ba kulturminister Valgerd Svarstad Haugland idrettslederne om å fylle den hånda med noen hundretusener kroner ekstra, og i dag er det på tide å be om litt mer ettertanke om jenter og fotball før nasjonen ruser seg opp til torsdagens EM-kamp.

Vi inviterte ikke til noen auksjon om å by høyest i skummet av en kort popularitetsbølge.

Det vi ba om var en forståelse for hvilken kulturell forandring som egentlig skjer rundt norsk jentefotball, og en diskusjon om denne positive endringen kan styrkes gjennom en bevisst bruk av felles kulturmidler.

Det er vel slikt vi har både kulturministere og politikere til.

DERFOR skal heller ikke kulturministerens raske støtteaksjon for fotballjentene avfeies i rekken av populær Valgerd-kritikk. Valgerd Svarstad Haugland har vært en god og tydelig minister for norsk idrett etter at hun tok opp kampen mot det gamle vanstyret i Idrettsforbundet.

Det er nettopp denne tydeligheten som nå er viktig for å bruke idretten til å fremme viktige samfunnsverdier.

For fotball for jenter dreier seg fortsatt mer om verdier enn EM-medaljer.

JENTENES FOTBALLGLEDE forteller om et Norge i forandring. På bare 25 år, altså bare en halv kvinnealder, er antall fotballag for jenter sjudoblet.

Nå er økningen større enn noen gang. I 2003 var veksten på nesten 10 %; i fjor var den over 10 %. Hva som skjer rundt omkring på løkker og baner etter torsdagens TV-fest, kan du forutse med enkel hoderegning:

 Jentefotballen blir årets vinner igjen.

Det er en seier som rekker langt utover sporten.

INGEN IDRETT symboliserer mer retten til likeverd enn fotball. Det er den eneste sportsgrenen med global gjennomslagskraft.

Når fotballen er i ferd med å bli en sosial nødvendighet i hverdagen for norske småjenter, er det en kulturell endring som rekker utover grensene.

De siste tiåra har Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) systematisk bygd ut sportens globale sportslige posisjon, slik at alle de internasjonale merkevarebedriftene har stimet etter. Det er denne strategien som har gitt tidenes kulturelle fotballboom.

Nå blir jentene en del av dette oppsvinget.

GJENNOMBRUDDET i USA kom på 90-tallet, der de såkalte «fotballmammaene» også ble vurdert som en politisk kraft bak president Clintons andre valgseier.

I Europa har Det europeiske fotballforbundet (UEFA) jobbet systematisk for å følge etter. Endelig er jentenes spill definert som forbundets proffsatsing og den økte interessen for TV-dekning viser at sporten fort forandrer seg fra utgiftspost til inntektskilde.

SLIK SLIPPER et kulturdepartement å tenke. I stedet går det an for bevisste kulturpolitikere å se på hvordan et synlig landslag med en robust toppidrettskultur kan påvirke den kjønnsforskjellen som fortsatt henger igjen i norsk fotball:

 Mens det er naturlig for gutta å hygge seg med idretten sin livet ut, er det færre jenter som driver med fotball som voksne.

Hver tredje mannlige fotballspiller er eldre enn 19 år, men voksne jenter teller bare 23 prosent av spillerne.

Sånt har noe å gjøre med tradisjon, men også kjønnsforventninger.

Og definitivt kulturpolitikk.

DENNE kulturpolitikken formes ikke ved å be Olympiatoppen ta statlige midler fra en annen idrett for å gi dem til fotballjentene. Innenfor et stramt toppidrettsbudsjett er det smått tenkt.

Det skal mer dristig politikk til for å utnytte idrettens stadig sterkere kulturelle kraft, men desto mer utfordrende er oppgaven.

Denne gangen gjelder det ikke å slå Sverige i løpet av halvannen time på en fotballbane, men å bygge framtidas likeverd hos oss selv.