Mer enn god nok, men ennå ikke best i Norge

Først med OL kan Suzann Pettersen bli en virkelig stjerne på norsk.

 IMPONERENDE SEIER:  Suzann Pettersen vant endelig en majorturnering igjen og er nummer to på verdensrankingen i golf. Men det gjør henne ikke automatisk til en av tidenes beste norske idrettsjenter. FOTO: REUTERS/Denis Balibouse. (FRANCE - Tags: SPORT GOLF)
IMPONERENDE SEIER: Suzann Pettersen vant endelig en majorturnering igjen og er nummer to på verdensrankingen i golf. Men det gjør henne ikke automatisk til en av tidenes beste norske idrettsjenter. FOTO: REUTERS/Denis Balibouse. (FRANCE - Tags: SPORT GOLF)Vis mer

SUZANN PETTERSEN sin flotte majortriumf forleden har satt i gang en liten kampanje blant entusiastene for at vi skal forstå hvor god denne idrettsjenta egentlig er. Ifølge initiativtakerne har det store norske idrettspublikummet foreløpig hatt svært tungt for det. Suzann sin lange periode i verdenstoppen i golf etter at hun vant sin første majorturnering i 2007, er visst ikke blitt feiret nok. Nå etter seier nummer to er det plutselig bare Sonja Henie, Grete Waitz og kanskje Ingrid Kristiansen som er verdige til å nevnes i samme klasse.

Vel, vel; jeg kan tenke meg et minst et dusin til av norske idrettsjenter som holder nivået, og Suzann selv er naturlig beskjeden når hun blir bedt om å sette sin egen prestasjon i et idrettshistorisk perspektiv.

Sannsynligvis fordi hun har skjønt at det å forlange det norske sportsfolkets gunst er en dristig øvelse. Ikke minst for en golfspiller.

RIKTIGNOK er golf forlengst blitt en folkeaktivitet hos oss. Det har mest å gjøre med velstandsutviklingen og den påfølgende utbredelsen av en angloamerikansk sportskultur. Alle de ledende vestlige avisene og magasinene har i en årrekke prioritert slike idretter som tennis, golf og seiling; altså de gamle paradeøvelsene for samfunnets kondisjonerte. Det har gitt disse idrettene en sterk global finansiering som gjør at for eksempel Suzann Pettersen bare i løpet av denne sesongen har spilt inn mer enn 10 millioner kroner i prispenger.

Men det gjør ikke golfsportens toppnavn automatisk til de fremste nasjonale idrettsnavnene.

SLIK er det nødvendigvis ikke de største idrettstalentene som trekkes mot golf hverken i Norge eller i de andre ledende idrettsnasjonene. Talentbasen er tildels sosialt betinget uten at sporten ønsker det. Snobbestempelet har for eksempel norsk golf forlengst kvittet seg med ettersom bane etter bane har erstattet landbruksjord rundt byene og utover landsbygda. Denne positive sportslige utviklingen alene gjør imidlertid ikke rekrutteringen av talenter bred nok.

Selvsagt er det en umulig oppgave å måle nivået i de ulike idrettene opp mot hverandre, men det finnes noen kriterier som er viktigere enn for eksempel hvor mange som spiller golf på fritida.

Nasjonalt er denne øvelsen litt enklere. I Norge begynner ungene som har best forutsetninger for å drive idrett helst med fotball eller de tradisjonelle nordiske vinterøvelsene. Dernest følger håndball for jentene, ishockey for guttene i noen av byene sørpå og nå etter hvert kanskje også sykkel.

DENNE fordelingen av talentene er grunnlaget for vår tradisjonelle ranking. Den er såvisst ingen ting å skamme se over. I norsk idrett har Marit Bjørgen med rette en helt annen posisjon enn Suzann Pettersen ganske enkelt fordi Marits prestasjoner angår oss på en helt annen måte.

Så kunne jeg føyd til at disse prestasjonene også rent atletisk er på et langt høyere nivå, men det er bare min mening. Jeg anser golf som en sunn aktivitet i motsetning til en fysisk betinget idrett, men her er fordommer blitt flyttet før. For hvem hadde trodd at en sjakkspiller skulle vinne Folkets Idrettspris?

Det store norske sportspublikummet har uansett rett til å velge sine favoritter fritt. Da hjelper det kanskje for golfens anseelse at Suzann for første gang får vist seg fram i et OL i 2016, men neppe mer enn at den nasjonale smaken forblir konservativ:

•• En verdenstoer i golf er mer enn god der ute, men likevel ikke i nærheten av det beste i Norge.