Mer jenteprat!

Kanskje er det dumt å bytte ut landslagssjef Åge Steen og kanskje er det bare å ønske den gamle fotballeleganten Terje Gulbrandsen god tur til Danmark, men det er uansett bra å ta en ny grunnleggende debatt om hva vi vil med norsk kvinneidrett.

Den er bare slik den blir så profilert og inkluderende som vi en gang trodde.

EN GANG

er i denne sammenhengen fra midten av 1970-tallet da norsk idrett for første gang fikk en bredde som minnet om vanlig kjønnsfordeling. Før den tid var sport en guttegreie med meninger og holdninger som knapt er til å forstå lenger; selv ikke om du klarer å huske litt av gammelmanns-argumentasjonen fra Torbjørn Yggeseth under vinterens komiserie om jenter og hopp.

Det er det ingen grunn til. Det eneste som er verd å ta med seg fra historien om kjønn og idrett, er at jentenes muligheter uansett kommer.

Spørsmålet er bare når.

AKKURAT DET

tidspunktet har norsk toppidrett hatt sjansen til å påvirke helt siden noen sentrale ledere bestemte seg for å gjøre oss gode seint på 1980-tallet. I over femten år har dette vinnerønsket preget hele samfunnet og bidratt til en forandring av hva det vil si å være norsk.

Lista over norske OL-mestere i samme periode viser knapt noen forandring. Her er guttas dominanse overveldende:Fra den norske idrettsrevolusjonen startet i Albertville 1992 til siste OL i Salt Lake City i 2002, har norske gutter tatt 26 individuelle gull. Jentene bare 7.

Plusser vi på herresiden med et par stafettgull og den kostelige curlingtriumfen, blir utfordringen enda større:Hvorfor har vi ikke brukt den bevisste idrettssatsingen til å vise fram et stadig mer likestilt norsk samfunn?

Tror vi på at idrett kan brukes til kulturell påvirkning, må vi også tro på slike muligheter.

OLYMPIATOPPEN

har prøvd en gang. Kvinneprosjektet for å få bedre resultater og flere jenter inn i ledende jobber i toppidretten ble avsluttet med siste sommer-OL. Internt ble det karakterisert som en suksess.

Samtidig vet få bedre enn sentrale norske idrettsledere at resultatbygging tar mer enn et par års tid. Derfor bør Olympiatoppen selv dreie satsingen over på kvinneidrett før fellesskapet krever det.

Å få fram flere norske jenter som internasjonale vinnere, høres ut som et fornuftig statlig krav når Kulturdepartementet i åra framover skal finansiere toppidretten vår.

FOTBALLJENTENE

har allerede vunnet OL-gull. Dette er det eneste laget som har gått til topps på jentesiden i disse åra. Desto mer svir det å miste posisjonen.

I første omgang er det en personlig debatt om hvorvidt Åge Steen er rett trener etter at OL-plassen glapp og turen til EM eventuelt går via en ekstra kvalifisering. Slike debatter blir gjerne like tåpelige synsing som serieforeningssjef Ulla Britt Kristensen kom med denne uka da hun krevde Steens avgang uten annen begrunnelse enn et par tap.

Først når fotballederne diskuterer hvordan vi kan beholde kvinnelandslagets vante toppnivå samtidig som denne sporten er i rask internasjonal utvikling, er det grunn til å høre etter. Ingen idrett har større symbolkraft enn fotball.

DERFOR ER

de nye tallene fra medlemsregisteret i Norges Fotballforbund foreløpig viktigere enn 1-2-tapet mot Danmark i EM-kvaliken sist helg. I norsk fotball øker antall jenter mest. Snart er det 100 000 av dem, godt over fjerdeparten av spillerne. Det gjør fotball til landets største jenteidrett, og er i seg selv et kraftuttrykk om hva som har skjedd i det norske samfunnet på et par tiår.

Det er denne utviklingen idretten selv kan forsterke.