ET GRISETE GULL?  For er det bare oss selv vi gjør narr av ved å håne konkurrentene? FOTO:: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
ET GRISETE GULL? For er det bare oss selv vi gjør narr av ved å håne konkurrentene? FOTO:: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Mer kaksete blir det ikke

For så mange venner samler ikke Petter til skiløpingen vår.

DA Bjørn Dæhlie gikk baklengs over mål under OL i Albertville 1992, var det en morsomhet som de fleste bortsett fra pappa Dæhlie likte. Rektor Erling Dæhlie var av den skolen som mente at det å være med i en idrettskonkurranse også skal være det samme som å vise respekt for konkrrentene.

Dette er ikke den gamle skolen engang. Da Dagbladet før VM presenterte sin store landsomfattende undersøkelse om folks krav til de beste idrettsutøverne våre, ønsket et massivt flertall først og fremst grei oppførsel. Beskjeden til Petter var omtrent som følgende:

•• Gjør hva du vil både i og utenfor sporet så lenge du er rettferdig mot de andre som prøver å gå fort på ski.

Akkurat det ønsket skrenset vel Petter langt i over denne mållinja.

SÅNT gjør han ustraffet foran 60, 70 000 av sine egne i Holmenkollen. Allerede etter det første Petter-gullet fulgte VG opp med en ny meningsmåling som viste at innsatsen i sporet gjorde at et splittet norsk skipublikum samlet seg rundt Northug.

Denne stafettdagen er vakker nasjonalisme på høyeste norske nivå. Få øvelser samler Norge mer enn herrestafetten. Etter at vi kom tilbake som en topp langrennsnasjon tidlig på 1990-tallet, har vi vunnet ni av ti VM-gull. Hver gang til like uhemmet glede for oss selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men vi har vel ikke samlet oss noen nye venner?

I HVERT FALL ikke svenske, og det er et broderfolk å høre på når det gjelder god idrett. Der vi de siste tjue årene tidvis har drevet toppidrett som en nasjonsbygging for definere oss selv som klodens nye utvalgte folk, er svenskene langt tryggere på sine egne kvaliteter.

Sverige har jo vært en bred sportsnasjon gjennom hele 1900-tallet, mens vi bare hadde de smalere vinteridrettene. Siden dette bildet snudde for tjue år siden, har vi etter hvert slitt med å sette sportsprestasjonene i en riktig sammenheng. Underveis har vi gjort mye riktig med toppidretten vår, men det finnes vel også like viktigere felt for å vise nasjonal storhet.

Og det går an å være klokere når vi først vinner.

OM det siste gjelder Petter, er jeg mer i tvil om. Foreløpig ser han en sammenheng mellom den grenseløse hoveringen og de overlegne resultatene som andre sliter med å forstå:

- Han er som en ulv som driver med sine konkurrenter, men her er han en gris. lød kommentaren fra SVTs VM-studio.

Det er som sagt ikke ofte det prates på den måten der. Desto mer grunn til å glemme det plumpe ordvalget, og heller høre hva som blir sagt:

•• Det hører store mestere til å ha stor respekt for de som blir slått.

Foreløpig er Petter mer interessert i å slå dem. Eller som han forklarte sitt psykologiske spill underveis med blikk, taktskifter og alt som kreves for å vinne dueller mot verdens beste skimenn:

- På siste etappe handler det om å grave de andre ned i snøen.

DER ligger svenskene ennå etter den store duellen som underveis bare ble stor for Petter Northug, resten av et hardt jobbende stafettlag og oss som mer enn noe annet ønsker norsk seier.

Om det likevel er nødvendig å markere triumfen med en skrens, tviler jeg på.

I hvert fall om poenget er å vise noe mer enn at det å vinne i langrenn fortsatt mest er stort for oss selv.