Mer VM-moro uten stjernene

DET VIRKET SOM om Figo hadde dratt på seg en sørkoreaner allerede i garderoben. Bildene av Portugals største stjerne som - uansett hvilken vei han vendte eller hvilken finte han forsøkte - ble løpt opp og rundstjålet av en hissig VM-vert, ble også bildet på at de største stjernene aldri var velkomne i dette selskapet.

  • Veron hadde spilt seg ut av laget før Argentina måtte reise hjem.
  • Zidane fikk knapt spille før Frankrike måtte gjøre det samme.
  • En bleik Totti ble byttet ut da Italia såvidt unngikk å reise hjem.
  • Og i går forsvant Portugal ut av VM uten at Figo hadde gjort annet enn å avsløre at han har vært for treig for VM.

Legger vi til Brasils Rivaldo - som foreløpig har markert seg mest med sitt æresløse skuespill i åpningskampen - så er VMs fem største stjerner nevnt.

Og nesten glemt.

DET HAR DUKKET OPP noen nye. Men det skal mer enn ytterligere to uker VM-fotball til før navn som Sas (Tyrkia), Nikita (Japan), Ji-Sung (Sør-Korea), Klose (Tyskland) eller Torrado (Mexico) nevnes med like stor selvfølgelighet. Og slik skal det også være.

For dette er et VM som først og fremst har handlet om kollektiv dyktighet. Stjernene har det verken vært tid for, eller plass til. Uten at VM er blitt noe kjedeligere av den grunn. Tvert i mot. De sist ankomne i dette selskapet er både utadvendte og sjarmerende. Og de har gitt nye sportslige dimensjoner til VM-sluttspillet.

SØR-KOREA OG JAPAN har skjult åpenbare taktiske svakheter med en voldsom entusiasme og utrettelighet. Det er ikke mange ukene siden Japans landslagssjef satt i auditoriet på Ullevaal stadion og var ytterst betenkt over japanernes tafatthet i luftrommet og ynkelige linjepraktisering i forsvarsrekka.

De fikk sikkert mye taktisk lærdom etter oppgjøret mot Norge. Men den viktigste kunnskapen handlet om å dyrke egne kvaliteter til det ytterste - og på den måten skjule de dårlige. Og det har de gjort over evne så langt. I likhet med Sør-Korea.

VERTSNASJONENE har vært så iltre og kleggeaktig tilstedeværende at motstanderne knapt har fått muligheter til å utnytte svakhetene deres. Men jeg kan ikke helt fri meg fra den patriotiske tanken om at Norge ville klart det. Det vil si, den mest ekstreme utgaven av et norsk landslag ville klart det.

  • I en tilbaketrukket 4-5-1-formasjon med lite bakrom, ekstrem råfysikk - og pumpende lange baller som japanerne eller sørkoreanerne kunne løpt etter til de ikke orket mer.

Norges eneste alternativ til en slik spillestil er etter min oppfatning å ikke kvalifisere seg til VM i det hele tatt. Som denne gangen.

SVERIGE OG DANMARK har samme status på papiret som vertsnasjonene. De vant overraskende hver sin innledningsgruppe - men mot enda tøffere motstandere. For øvrig er forskjellene store, reint sportslig. Sverige er kanskje VMs best organiserte lag og Danmark avanserte til åttedelsfinalen med taktisk klokhet og defensiv disiplin i den avgjørende kampen. Selv om det er urettferdig både overfor dem og overfor Drillo å si at de gikk videre med Drillos-stilen.

MEN DEN NORDISKE duoen og vertsduoen er blitt to sportslige motpoler. De beregnende mot de begeistrede. Et par av åttedelsfinalene blir en definitivt målestokk på styrkeforholdet: Sør-Korea- Italia. Og Senegal- Sverige. I forhold til egne forhåndstips er jeg forpliktet til å tro på Italia og Sverige. Hvis ikke begeistringen nok en gang tar overhånd.