STØTTE FRA SJEFENAnniken Huitfeldt, her med Vikersund-hopperen Vegard Swensen, har visst seg som en oppdatert idrettsminister. Slik mister hun neppe helheten i debatten om tippemidlene mellom idrett og kultur.FOTO: Håkon Eikesdal.
STØTTE FRA SJEFENAnniken Huitfeldt, her med Vikersund-hopperen Vegard Swensen, har visst seg som en oppdatert idrettsminister. Slik mister hun neppe helheten i debatten om tippemidlene mellom idrett og kultur.FOTO: Håkon Eikesdal.Vis mer

Mest en sak om helse

Da er det også mulig å endre tippenøkkelen i idrettens favør.

DET ER IKKE noe nytt for Idrettsforbundet at bevegelsens mangeårige kamp for en større andel av tippemidlene blir møtt med motkrav fra andre samfunnsområder som mener at idretten krever for mye. I så måte er kritikken av forslaget på Arbeiderpartiets landsmøte om å heve idrettens andel av tippemidlene fra 45,5% til 65% som ventet.

Det nye er at idrettsbevegelsens argumenter blir møtt med en langt bredere forståelsen, og at idretten nå har en reell mulighet til å få med seg rikspolitikerne på et nasjonal anleggsløft.

BAK denne endringen ligger det en bevisst dreining av idrettsbevegelsen som et hendig sosialt verktøy spesielt inn mot barn og unge. Seinest sist vinter har det vært en viktig diskusjon innad i bevegelsen om hvilke befolkningsgrupper som ikke blir nådd gjennom det vanlige klubbarbeidet, men uansett favner de 2,1 millioner medlemmene av Idrettsforbundet langt videre enn noen annen frivillig bevegelse.

Bare den størrelsen i seg selv gjør det nødvendig både for nasjonale og regionale myndigheter å jobbe tettere opp mot idrettens beslutninger for å oppnå gode resultater i helse -og sosialpolitikken. Det tilsier både mer støtte og flere felles prosjekter.

PÅ DEN BAKGRUNNEN blir en økt andel av tippemidlene politisk mulig. Det er en klar forbindelse mellom den helsedebatten som preger Arbeiderpartiets landsmøte om dagen, og bevilgningene til idrettsanlegg.

Det burde gjør det mulig å unngå den vante kivingen mellom idrett og kultur om tippemidlene. Særlig fordi forslaget fra Rogaland Arbeiderparti som er til behandling  ikke angriper kulturformålenes spesifikke andel av tippemidlene, men den potten på 25% av tippeoverskuddet som går til statskassa.

Da er denne debatten også riktig plassert. I beste fall burde idretten få sine midler gjennom de årlige statsbudsjettene fordi en slik finansiering ville ha tvunget fram en bevisst nasjonal idrettspolitikk.

Så lenge det ikke skjer, er det viktigste at fellesskapet har mest mulig kontroll over forvaltningen av våre egne midler. Det åpner for en økt satsing på en idrettsbevegelse som velger å satse på tiltak som angår hverdagen til folk flest.

Hva som så til slutt bevilges til lek eller sang, blir en del av den store samfunnsdebatten. Ikke en misforstått kamp om kultur.