SNUDDE OG VANT: Danmark lå under 1-0, men kom sterkt tilbake og vant 2-1 mot Kamerun. Her jubler Dennis Rommedahl, Nicklas Bendtner og Daniel Jensen etter det siste målet. Foto:  REUTERS/Brian Snyder
SNUDDE OG VANT: Danmark lå under 1-0, men kom sterkt tilbake og vant 2-1 mot Kamerun. Her jubler Dennis Rommedahl, Nicklas Bendtner og Daniel Jensen etter det siste målet. Foto: REUTERS/Brian SnyderVis mer

Midt på din smilende mund

Best i Norden, men heldigvis små nok til å glede seg over en heldig kveld.

||| DANSK fotball har alltid hatt en aura av storhet over seg her hjemme. Veien opp til deres nivå har syntes ganske drøy. På samme vis har den beske kritikken fra sportens storebror mot Norges spillestil idet vi for noen år siden nesten nådde fram, svidd ekstra:

•• Danskene har visst hvordan fotball egentlig skal spilles.

Eller kanskje ikke? For er det ikke egentlig en liten fotballnasjons jubel vi hører etter denne heldige seieren mot Kamerun?

I NATT mottok matchvinner Dennis Rommedahl følgende tilbud på trykk fra sportsredaktøren i en av Danmarks største aviser:

- Lad mig kysse deg, Dennis Rommedahl. Lige midt på din så smilende mund.

Hørt det før fra noen norske kommentatorer i ekstase over triumfer som ramlet ned i hodet på oss? Så overraskende kom altså denne VM-seieren på en dansk fotballnasjon som i hvert fall hadde gitt opp kamphelten sin.

DA tydelige Morten Olsen, selve sjefen fra danskenes 1986-legender, overtok landslaget for ti år, fulgte Dennis Rommedahl et par skritt bak. Der har han forblitt i gode og onde dager helt fram til denne afrikanske eventyrkvelden.

"Mortens sønn" har vært klengenavnet på Dennis, og det har ikke alltid vært sagt i beste mening. Seinest før Kamerun-kampen måtte Rommedahl igjen forsikre at all denne kritikken ikke betydde noe for ham.

Så sørget trenerens gutt for at danskene med seier over Japan til uka altså får en ekstra overraskende VM-sjanse.

FOR det var ikke dansker i storform som kom gjennom Kameruns kanonade i går kveld . Samtidig viser slike ganske dårlige danske kamper at de likevel har noen kvaliteter i laget som gjør at de fortsatt er best i Norden.

Da er det ingen grunn til å dra ut alt snakket etter danskenes triste åpningskamp om at de nå spiller fotballen sin som oss. Det gjør de definitivt ikke. Det var derfor Eto'o fikk i gang Kamerun med 1 - 0 og burde avgjort kampen like etter, men det var også derfor danskene på tross av liten løpskraft og flere spillere ute av form fikset en festkveld mens de egentlig ble utspilt.

BAKLENGSMÅLET først. I motsetning til Drillos tenkning om å unngå brudd i midtbaneleddet, bruker danskene helst en dyp feilvendt midtbanespiller som igangsetter. De tar stor risiko rett foran eget mål. Det var grunnen til at Christian Poulsen dro ned mellom de to midtstopperne sine for å lage plass til å starte danskene offensive spill.

Dessverre hadde Kameruns trener Paul Le Guen også sett denne klare forskjellen på nordisk igangsetting, og Poulsens løse pasning ble plukket opp av det systematisk høye presset som afrikanerne så smart startet med.

 1 - 0 til Afrika på hjemmebane, og all moroa kunne fortsette.

ETTER AT danskene hadde kommet inn i kampen på Simons Kjærs drømmepasning, Rommedahls herlige innlegg og Niklas Bendtners flotte løp før 1 - 1, kom det andre eksempelet på lagets spesielle pasningskvaliteter. Crosseren fra Bendtner til den rutinerte kantspilleren før vinnermålet var et avtrykk av den skjønnheten i angrepsspillet som danskene har anklaget oss for å mangle.

Akkurat slike karakteristikker er mest snakk om smak og behag. Først på 2 - 1 kom det viktigste tegnet at danskene fortsatt har den avgjørende ekstra angrepskvaliteten som skiller dem ut i Norden. Midt i det verste afrikanske presset klarte de plutselig å etablere et langvarig eget pasningsspill på midtbanen og fikk på det viset skapt det temposkiftet som gjorde Jan Dahl Thomasson burde punktert kampen.

Det klarte han ikke, og sånn kan kyssene og eventyrkvelden bli kortvarig gleder. Men desto viktigere er det for småfolk i fotballsporten å hygge seg mens vi kan.