Mine største øyeblikk

Dagbladet kårer i dag Ole Gunnar Solskjær til Norges beste fotballspiller. Etter 240 kamper for Manchester United, 93 mål, fire ligamesterskap, en Champions League-triumf og en FA-cup forteller han om sine fem høydepunkt.

  • 2- 1 seieren over Brasil i Frankrike 1998 - det er ikke så mange som kan si at de har vært med på å slå Brasil i et VM. Jeg kom inn og spilte de siste 25 minuttene på høyre flanke - det vil si at jeg var på banen da alt skjedde. Og etter at Kjetil Rekdal hadde gjort 2- 1 på straffe, noe han faktisk ropte til meg at han skulle gjøre mens han satt på do tidligere den dagen, tenkte jeg plutselig at jeg hadde Denilson og Roberto Carlos på min side i Brasils siste desperate forsøk på utlikning. De er ikke akkurat de letteste gutta å forsvare seg mot.
  • De fire målene jeg scoret på 13 minutter da jeg kom inn mot Nottingham Forest på City Ground i 1999. Det var en merkelig opplevelse - det var som å spille five-a-side på treninga. Jeg scoret, tenkte på det neste, scoret det også, tenkte på det neste og så videre. Jeg traff hver eneste gang jeg skjøt ballen mot mål.
  • En treningskamp for Nordmøres regionslag mot Molde på Molde kunstgress i 1993. I utgangspunktet hadde jeg ikke lyst til å dra, jeg trodde nemlig ikke at jeg fikk spille. Men jeg dro, scoret to og ble felt til straffesparket som ordnet 3- 0 seieren. Nils Johan Semb var der som U21-trener, og det var første gang i mitt liv en landslagstrener så meg i aksjon.

    Neste gang Nils Johan Semb tok ut en tropp, U21-laget skulle til Malaysia, ble jeg første hjemmesittende reserve. Lørdagskvelden før avreisen, mens jeg var i Sunndal og så Silje (samboeren) spille en innendørsturnering i fotball, fikk pappa telefon fra Semb: Forfall. Deretter ringte han til hallen hvor jeg plutselig hørte «det er telefon til Ole Gunnar Solskjær», og kjørte de to timene det tar fra Kristiansund til Sunndal for å hente meg. På hjemveien kom vi på at jeg ikke hadde pass. Men vi ordnet det på politistasjonen og neste morgen reiste jeg. Til min første landskamp.

  • Norge- Aserbajdsjan 5- 0 juni 1995 - kampen som virkelig betydde noe for min karriere, kampen som åpnet døra til Manchester United og kampen som forteller hvor tilfeldig livet kan være. Jeg scoret to mål og på tribunen satt Jim Ryan fra United for å se på Ronny Johnsen. Ved siden av Ryan satt en utsendt fra Wolverhampton på desperat jakt etter en spiss.

    Han som jaktet på en midtstopper så en spiss han likte. Han som var på jakt etter en spiss så ingen ting. Og det er sånne ting som avgjør hvilken retning en fotballkarriere tar. Hadde ikke Jim Ryan vært på Ullevaal for å se Ronny akkurat den dagen da jeg scoret to mål for Norge, ville ikke jeg vært i United i dag. Derfor er denne kampen på andreplass over de viktigste og største øyeblikkene i min karriere.

  • Champions League-finalen mot Bayern München på Nou Camp i Barcelona 1999 - det var en opplevelse ut av en annen verden. Jeg kom inn mot slutten, opplevde Teddy Sheringhams utlikning til 1- 1 på overtid og scoret seiersmålet rett etter det. I dag, snart tre år etterpå, er det fortsatt nesten uvirkelig.

    Men jeg tenker veldig sjelden på det - finalen i Barcelona er bare et godt minne.

    Og sjøl om kampen isolert sett er den største jeg har spilt, og av naturlige årsaker derfor kommer på førsteplass, har den ikke betydd så veldig mye for karrieren min.

EN LEGENDE ER FØDT:</B> Ole Gunnar Solskjær avgjør Champions League-finalen på overtid. - I dag , snart tre år etterpå, er det fortsatt nesten uvirkelig, sier helten fra Nou Camp.