Mirakelvarselet

Det var under Team Sleivsparks morgensamling i dag at nakkemassøse Avalancha dos Santos (eg. Alfhild Sandnes) fortalte om drømmen sin.

- Det var en regntung formiddag i Oslo, begynte hun. - Jeg var på vei ned Rosenkrantzgate mot Karl Johan da jeg hørte musikk. Strålende glad og livgivende sambamusikk med sprelske improvisasjoner, fyrrige ansatser og høy, jublende sangø...

- Det kom vel fra Bondeheimen, det da, avbrøt jeg. Nebbetheten min skyldes at også jeg hadde en drøm i natt, nemlig at jeg nikket inn seiersmålet mot Brasil ett sekund før full tid og våknet med kul i panna, puta full av glasskår og ingen IKEA-lampe over senga lenger. Avalancha lot seg imidlertid ikke dempe.

- En uforklarlig kraft dro meg ned mot Karl Johan, fortsatte hun, - og der, midt i gaten kom Gardemusikken. Men de marsjerte ikke, de danset mens de spilte, og de hadde ikke uniformer, bare hattene med fjærdusk ogø...øher rødmet Avalanchaø...øbananklaser rundt lendene. Det var såø...øsensueltø...øog mens de vugget oppover mot Slottet med svingende tromboner og det som verre er, sprakk skylaget og varme vinder og en strålende sol kjælte og varmet oss alle. Jeg kan ennå kjenne hvordan hjertet svulmer, bare se herø...

Sjåvi-9, Zofa og jeg utvekslet blikk. Et stort alvor var kommet over oss alle. Selv Avalancha merket det. - Hva er det for noe? spurte hun engstelig. - Har jeg sagt noe galt?

Som den eldste av oss andre tok jeg ordet.

- Avalancha, sa jeg. - Du har opplevd et varsel. Et traust marsjkorps er på mirakuløst vis blitt forvandlet til et sprudlende sambaorkester. Og alt er fryd og glede. Skjønner du ikke?

- Niks, svarte Avalancha. - Men hvis du mener at den norske backfirer'n kommer til å stille i bananklaser for å få fart på sklitacklingene i kveld, synes jeg det er å drive soneforsvaret for langt. Da satser jeg heller på et lag med licence to kilt.