VAKKERT SÅ LENGE DET VARTE: X Games i Oslo 2016 ble en fin konkurranse og publikumssuksess. Men det er ikke det samme som at erfaringene fra denne private konkurransen kan hjelpe fram mer daglig aktivitet over hele Norge. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix.
VAKKERT SÅ LENGE DET VARTE: X Games i Oslo 2016 ble en fin konkurranse og publikumssuksess. Men det er ikke det samme som at erfaringene fra denne private konkurransen kan hjelpe fram mer daglig aktivitet over hele Norge. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix.Vis mer

Uorganisert idrett

Mistro og pengesløsing: Med X-Games startet Venstre et helt nytt spill

Det er ikke bruken av et par statlige millioner som utfordrer idretten. Det er planene om å bygge opp et nytt byråkrati.

DENNE uka fortalte kulturdepartementet at de har to ledige millioner kroner til noen som vil etablere og drifte et ressurssenter for egenorganisert idrett. Prosjektet er tenkt å vare til og med 2021, for så å bli evaluert.

Først om fire år får vi altså svar på om dette blir en fast institusjon. Om vi får et slags konkurrerende nasjonalt idrettsforbund; en ironisk sagt «organisasjon for de uorganiserte».

Men formålet er slett ikke ironisk. Å få nok daglig lek og bevegelse er en av de største helseutfordringene i samfunnet.

At den organiserte idretten med sine drøyt 8 000 lokalklubber bare hjelper en viss del av befolkningen til å ta vare på helsa si, er grundig dokumentert gjennom en rekke rapporter fra ulike forskningsmiljøer og utvalg. Spørsmålet er da hvorvidt et nytt ressurssenter og en mulig ny organisasjon kan bidra til å gjøre noen forskjell i hverdagen.

PARTIET Venstre er nærmest til å svare på det ettersom denne smått originale ideen om å lage en organisasjon for de uorganiserte dukket opp som et forslag derfra inn i revidert nasjonalbudsjett. Den politiske bakgrunnen var striden om det private X Games i Oslo 2016 der Venstres lokalpolitikere var de som jobbet fram fellesskapets rause finansiering av Disney-konsernets show.

I iveren etter å få til det presistsjetunge X-Games til hovedstaden tok Venstres private fiksere en innersving i dopingkontrollen og endte i en prinsipiell batalje med Skiforbundet. Det surnet til forholdet mellom partiets bypolitikere og idrettsbevegelsen, og førte til at Venstre før dette stortingsvalget har programforpliktet seg til å slippe utenlandske spillselskap løs på idrettens pengekilde Norsk Tipping gjennom en lisensordning..

I TILLEGG har partiet blitt den blåblå regjeringens pådriver for en ny økonomisk satsing på egenorganisert aktivitet og for å hente private aktører inn på det idrettsbevegelsens hjemmebane.

Selv om X-Games etter det politiske skiftet i Oslo ble sendt ut av hovedstaden, har Venstre forhandlet dette Disney-produktet inn på statsbudsjettet. Det gir noen ekstra utfordringer når det gjelder økonomisk kontroll.

Allerede i 2016 var den lokale bevilgningen i Oslo på solide 42 millioner kroner inkludert en lunsjregning fra den lokale X-Games sjefen og hans arbeidende kone på jobbreise i USA. Prisen på den lunsjen overgikk de fleste festmåltidene som er avdekket selv i den rikelig belyste gjennomgangen av bilag fra den organiserte idretten:

- Det er en god restaurant, men vi liker å ha det godt og spise godt når vi reiser langt. Det synes vi at vi fortjener, forklarte X-Games sjefen denne enkeltregningen gjennom VG, og det gjorde de sikkert.

Poenget er uansett ikke tusenlappene som ble brukt, men hvilken tenkning dette forbruket representerer. For om du trodde at det ikke var noe som het en gratis lunsj, viser det politiske etterspillet på X-Games i Oslo en helt annen virkelighet. Også her er Venstre de private småbedriftenes parti, uten at akkurat det framstår særlig effektivt når det gjelder å få nordmenn til å bevege seg nok i hverdagen.

FOR der en samlet idrettsbevegelse i tett jobbing med kommuner og fylker Norge rundt stadig bedre fungerer som et verktøy for en felles satsing på forbyggende fysisk -og psykisk helsearbeid, virker det forsiktig sagt ulogisk å opprette et nytt sentralt organ for å «fremme kunnskap og kompetanse hos kommunale myndigheter» om hva som skal til for å øke den egenorganisert aktiviteten.

Hvordan kan kulturdepartementet forsvare å bygge opp et nytt sentralt byråkrati, mens de ellers har signalisert at mest mulig av fellesmidlene skal gå til lokal lek? Og hvordan kan det bli noe lettere å kontrollere effekten og bruken av pengene ved å spre dem på flere organisasjoner?

SLIK speiler denne opprettelsen mest en dyp mistro til idrettsbevegelsen i enkelte politiske miljøer og kulturminister Linda Hofstad Hellelands eget ønske om å svekke ledensen i Norges Idrettsforbund. Mistroen kommet som et resultat av at den norske folkeidretten er blitt pratet ned, men mangler forankring i virkeligheten.

Det bemerkelsesverdige er ikke at den organiserte idretten bare når deler av befolkningen, men hvor bred den er blitt. Aldri har flere barn vært med i organisert idrett:

  • De siste fem årene har antall idrettsjenter mellom 6 og 12 år økt tre ganger befolkningsveksten.

Totalt har norsk barneidrett steget med ti prosent i denne perioden uten at det har gitt et naturlig høyere frafall blant tenåringene. Også i aldersgruppa 13 til 19 år har jentene vekst.

Så viser da også den siste nasjonale Ungdata-rapporten som ble publisert for to uker siden at hele 93 prosent av alle norske gutter og jenter nå har vært innom den organiserte idretten. Tilsvarende andel var 71 prosent i 2001 og 85 prosent i 2010. De vanlige idrettsklubbenes barne -og ungdomsarbeid er altså i oppsiktsvekkende framgang over hele landet.

I ET samfunn der annet frivillig arbeid ofte sliter, viser disse sterke tallene mulighetene for å utvikle nettopp det lokale idrettsarbeidet for å få flere ut i lek uten å måtte bygge opp enda en nasjonal kommandosentral. På hvert eneste sted kan vi bruke de eksisterende klubbene og fellesskapets penger til å lage åpne anlegg og tilrettelegge for fysiske aktiviteter tilpasset de som helst vil holde på alene eller uorganisert.

Veien mot en bedre folkehelse har aldri stoppet ved grensen mellom egen lek og organisert trening. Det er en fiktiv grense, og trenger såvisst ikke noen ny mur.

I hvert fall ikke om det å bygge denne muren krever at vi spanderer gratis lunsj på de som tar seg betalt for å utføre det private oppdraget.