BOK: I  dag gis «Claus Lundekvam - En kamp til» ut. Den har skapt store oppslag i norsk presse. I går gjestet hovedpersonen Senkveld. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
BOK: I dag gis «Claus Lundekvam - En kamp til» ut. Den har skapt store oppslag i norsk presse. I går gjestet hovedpersonen Senkveld. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Morten P. om Lundekvams bok: Forkastelig, trist og unødvendig

«At det er så ille som han sier er vanskelig å tro. Og det gjør boka til et problem.»

(Dagbladet:)
DET ER PRISVERDIG
at Claus Lundekvam velger den tøffeste kuren av dem alle mot eget misbruk og avhengighet. Det krever mot for helt usminket å publisere et ødelagt liv mellom to permer. Og hadde han nøyd seg med det - sitt eget helvete - ville jeg applaudert den tidligere Premier League- og landslagsspillerens brutale ærlighet og selvransakelse.

Det at han hverdagsliggjør narkomisbruk og sexkjøp, skjærer alle fotballspillere over en kam og ikke bare drar med seg alle sine gamle lagkamerater fra Southampton, Brann og Norge - skjer det der må det jo skje i alle fotballag - er forkastelig.

DET SOM SKJER i garderoben, blir i garderoben. Heter det. Det er en av fotballens uskrevne lover. Og den som blir hardest håndhevet. Ikke nødvendigvis fordi det blir gjort eller sagt veldig mye som ikke tåler dagens lys innenfor et fotballags private sfære, men fordi det er sånn det er.

Og den indre justisen er beinhard.

MANGE FOTBALLSPILLERE HAR brutt denne koden i biografier og andre selvransakende bokutgivelser. Den mest utleverende og kjente boka om norsk toppfotball, den som for 15 år siden reiv ned garderobedøra til Drillos 98-lag og Nils Johan Sembs 2000-lag, ble ført i pennen av Håvard Rem. «Erik Mykland: oppvekst, livsstil, EM 2000, spillestil» ga oss et innblikk i hvordan enkelte navngitte landslagsspillere virkelig tok EM 2000 på alvor gjennom å bruke forfatterens bobil som fristed.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka fortalte oss også hvordan landslagets støtteapparat etter den sensasjonelle seieren over Brasil i VM 1998, ga spillerne sovepiller av frykt for at enkelte skulle plumpe ut i et vannhull.

ERIK MYKLAND BRØT koden fordi han hadde en misjon. Han var lei av det han mente var landslagsledelsens hykleri, overformynderi, generalisering og dobbeltmoral. Hadde han lyst på en øl kunne han ta seg en øl, mente Myggen. De som ikke hadde lyst på en øl kunne la være. De kunne for eksempel legge kabal. Og jeg husker kritiske spillere si at avsløringene i Håvard Rems bok var et brudd på landslagets uskrevne garderobekode.

Spesielt den om navngitte, nakne og øldrikkende landslagspillere i en bobil på parkeringsplassen utenfor spillerhotellet, fikk gjennomgå.

DET ER MANGE år siden håret sluttet å reise seg på hodet mitt. Til det har jeg vært med for lenge, lest for mye og hørt for mange historier. Men jeg må innrømme at Claus Lundekvams totale selvransakelse fikk meg til å heve et øyenbryn.

Ikke fordi Claus Lundekvams liv har vært et helvete, det visste vi fra før.

Men fordi han gjør alle han har spilt med til potensielle horekunder og partydop-misbrukere.

CLAUS LUNDEKVAM ER selvfølgelig ikke den eneste fotballspilleren med slike problemer. Det vet vi. Og det gjør boka viktig. Fotballindustrien er sminket med mange lag. Men at det er så ille som han sier er vanskelig å tro. Og det gjør boka til et problem.

NÅR CLAUS LUNDEKVAM sier at fyll, sexkjøp og narkotika nærmest er regelen når fotballag er på tur - det være seg i Premier League, Tippeligaen eller landslaget - river han garderobedørene av hengslene i Southampton, Brann og på Ullevaal Stadion. Det er bare trist. Og veldig unødvendig. For noen fotballspillere her eller der - og såpass ærlige må vi være, det finnes nok dokumenterte historier - er ikke alle fotballspillere hele tida.

Påstandene gjør derfor ikke Claus Lundekvams vanskeligste kamp noen tjenester.

SLIPPES I DAG: Claus Lundekvam - En kamp til.
SLIPPES I DAG: Claus Lundekvam - En kamp til. Vis mer