NY SEIER: Norge slo Albania 0-1 på bortebane få dager etter å ha banket Australia 4-1 på Ullevaal. Foto: Reuters/Florion Goga
NY SEIER: Norge slo Albania 0-1 på bortebane få dager etter å ha banket Australia 4-1 på Ullevaal. Foto: Reuters/Florion GogaVis mer

Fotballandslaget 2018: Albania-Norge

Mot i brystet har alltid vært en suksessfaktor. Lagerbäcks nye Norge har det og mer til

Moi Elyounoussis hockeyblokkering av et skudd i egen boks etter nesten 70 minutter forteller alt om spiriten i Lagerbäcks nye Norge. Den er viktigere enn noe annet.

Albania-Norge 0–1 (0–0)

NÅR NORGE IGJEN vinner en bortekamp mot en motstander som ikke spiller med åpent mål er det grunn til å sette kryss i taket. Når vi vinner en bortekamp i mars, tre dager etter at vi har vunnet en hjemmekamp, er det vanskelig å tro at verdens står til påske.

DET ER MANGE gode grunner til Norges nesten litt sjokkerende opptur de siste dagene. Da laget ga seg i fjor var det nesten ingenting å henge håpet på. Nå er det knagger over hele garderoben. Og den største og tryggeste, den som gjør at man med en viss sikkerhet kan si at dette ikke er et blaff, handler om fotballens grunnleggende forutsetninger – innstilling, tæl, vilje og innsats.

Organisert på beste måte.

MOT ALBANIA VAR Norge defensivt strålende så lenge spillerne orket å flytte beina i et tempo og med en aggressivitet vi knapt har sett siden 90-åra. Det var kampens største pluss. I god balanse, fordi organiseringen og strukturen knapt slo sprekker, var ikke hjemmelaget i nærheten av noe som helst. Og hadde det ikke vært for et par defensive dødballer (cornere), der vi igjen viste svakheter i duellspillet i egen boks, er jeg sikker på Lars Lagerbäck ville vært henrykt.

Nå kan han bare være godt fornøyd.

I visshet om at det fortsatt er defensive elementer som må skjerpes.

DU VINNER IKKE fotballkamper uten en god defensiv. Det er selve forutsetningen for å lykkes. Men for alle som føler de har ventet lenge nok – helt siden EM-sluttspillet i Nederland og Belgia i 2000 – og derfor har øynene på det som skal skje Europa rundt sommeren 2020, er det viktig å ha spisser som både scorer og ser ut som de kommer til å gjøre det. Mot Australia og Albania har Lars Lagerbäck brukt tre av dem han mener har ei framtid i laget.

I Premier League venter to til.

Det er et luksusproblem jeg ikke kan huske ved et norsk landslag.

VARIASJONENE OFFENSIVT, NÅR vi spiller mot etablert forsvar og ikke omgjør gode brudd til kontringer mer helhjerta enn på mange år, gjør oss både trygge og uforutsigbare. Den lange ballen kommer når det ikke er muligheter sentralt etter ute på kant. Det er ikke som under Drillo i gode gamle dager, en regel. Og spillerne trives med at terrenget bestemmer valgene og løsningene, ett år og ti kamper etter langballinfernoet i Belfast har Norge tatt store steg.

Verktøykassa er utvidet og utviklet.

Og veldig mye av redskapen fungerer.

FOTBALL HANDLER OM mye vilje og fra 2017 til 2018 har det skjedd underverker med Norge. Ja, det var et par alreite matcher i fjor også – Tsjekkia (1–1) og Nord Irland (1–0) på Ullevaal – men det ble aldri som håpet og forventet. Før nå, i måneden som har påført Norge så mange nedturer.

Der Lagerbäck-fotballens helt nødvendige aggressivitet er det som har løftet laget og tatt de første stegene på veien til det som kan bli en god høst.

OG DET BEGYNNER med spissene. Mot Australia var det Bjørn Maars Johnsen og Ola Kamara som jobbet som bikkjer etter balltap lengst framme. Denne kvelden var det Tarik Elyounoussi som jobbet sammen med norskamerikaneren. Og det fungerte på samme måte, veldig bra, som starten på det intense og høye norske presset.

Det ga oss den ene gjenvinningen etter den andre.

Det ufarliggjorde Albana og ga Norge styringen i kampen.

MARTIN ØDEGAARD FRA start var 19-åringens sjanse til å vise Lars Lagerbäck at han er god uten ball også. At han utfordrer rom offensivt, gjerne hele veien inn bak motstanderens forsvarsrekke, og dekker dem defensivt. Og ja, det er stor framgang på de områdene han må utvikle seg for å utgjøre en virkelig forskjell for Norge, Martin Ødegaard har tatt beviselige steg.

Og nye vil komme.

Så fort at jeg tror han har spilt sin siste U21-kamp.

LARS LAGERBÄCK VAR tydelig usikker før denne samlinga. Nå står han plutselig der med det som kan kalles luksusproblemer. Fem spisser er i hvert fall en for mye. På de andre plassene begynner klare førstevalg å stå fram. Birger Meling er et av dem, Kristoffer Ajer (ved siden av Tore Reginiussen) et annet. Og Moi er jo en selvfølge.

SIGURD ROSTED SKAL ikke mases inn i noen startoppstilling foreløpig, men seiersmålet, og måten han tok duellen på, forteller at han er med i juni. Det er ikke bare gode nyheter for Rosted.

Det er gode nyheter for Lagerbäck.

PS! Norge hadde ti kvalifiserte målsjanser. Det er ekstremt bra. Norge prøvde innledningsvis det vi ikke fikk til i Belfast for et år siden, lange innkast fra Håvard Nordtveit. Det var ikke bra. Så slutt med det, det virker ikke.

Og fortsett med alt det andre.