VRAKET ETTER GOD START: Manchester United-manager José Mourinho gir instrukser til playmaker Henrikh Mkhitaryan. I det siste har ikke armeneren fått særlig med spilletid. Foto: AFP PHOTO / Nikolay DOYCHINOV / NTB Scanpix
VRAKET ETTER GOD START: Manchester United-manager José Mourinho gir instrukser til playmaker Henrikh Mkhitaryan. I det siste har ikke armeneren fått særlig med spilletid. Foto: AFP PHOTO / Nikolay DOYCHINOV / NTB ScanpixVis mer

Mourinho og playmakere

Mourinhos merkelige forhold til playmakere koster Manchester United dyrt

Manchester United-manager José Mourinho må bli bedre til å utnytte playmakere.

(FourFourTwo): Ikke i elleveren, ute av troppen eller fullstendig alene, Henrikh Mkhitaryan er iallfall i godt selskap. Det er ikke sikkert framtiden til armeneren ser så lys ut, etter å bare ha spilt én eneste kamp siden tapet mot Chelsea 5. november.

Den fattige trøsten er at han ikke er den første playmakeren som har blitt offer for utstøting av José Mourinho. Det er heller ikke første gang Mkhitaryan opplever dette selv, etter at han nærmest var i eksil på samme måte i to og en halv måned forrige sesong.

Det skjedde også etter at han startet mot en storklubb, denne gangen hjemme mot Manchester City, som også endte med tap. Det er en historie som også Juan Mata vil kjenne seg igjen i. Spanjolen har nå fått en mindre rolle i United, etter tidligere å ha blitt fryst fullstendig ut av Mourinho i Chelsea.

Det samme fikk Kevin De Bruyne, som heller ikke fikk muligheten til å skinne på Stamford Bridge med portugiseren ved roret. Ved et tidspunkt ble han kalt inn på managerens kontor sammen med de øvrige offensive midtbanespillerne, for å få en leksjon i hvor skammelig det de hadde levert på banen var.

- Jeg mistet spillegleden, har De Bruyne seinere uttalt om episoden.

Du kan også ta en titt på Mesut Özil, som også ble oversett av Mourinho da han ledet Real Madrid («Du er så feig. Hva vil du? Å stå under den vakre, varme dusjen? Såpe inn håret?») og Joe Cole, som var Mourinhos menneskelige piñata for et snaut tiår siden i Chelsea.

Da portugiseren hadde sin andre sesong i London-klubben, var Eden Hazard en spiller som ettertrykkelig fikk høre det etter at de blå røyk ut i semifinalen i Champions League mot Atlético Madrid.

- Eden er ikke en spiller som ofrer seg selv for laget, raste Mourinho etter kampen.

- Han er en type spiller som ikke er mentalt klar for å se bakover på venstrebacken sin og lar ham heller gjøre jobben alene. Det perfekte laget på toppnivå kan ikke gjøre slike feil, mente han.

Alle disse spillerne er levende bevis på United-managerens «tough love» når det kommer til kreative spillere.

Selv Kaká, en Gullballen-vinner som kom til Madrid for en rekordsum, var heller ikke immun mot den samme skjebnen som Mkhitaryan og Mata led, så fort Mourinho hadde kommet inn portene på Santiago Bernabeu.

Betaler prisen

Når du så Manchester United bli slått av Manchester City søndag, samtidig som Stretford End ba de røde om å angripe, var det vanskelig å ikke tenke at benkingen av to playmakere var mer til lagets ulempe enn fordel. Særlig for et lag som bærer stolthet i å underholde egne supportere.

Mens Mata så på kampen fra benken og Mkhitaryan fra tribunen, var det ikke det at United virket uinteressert i å skape et øyeblikk som kunne snu kampen som var framtredende, men også hvordan Citys skvadron av playmakere tilbydde mye mer enn bare kreativitet når de først hadde ballen.

De Bruyne, Sterling og Gündogan gjorde også grovjobben og viste at de er så langt fra det erketypiske stempelet som«luksusspillere» som mulig. I mellomtiden så man David Silva, som kanskje er definisjonen på en playmaker, løpe rundt på banen og kastet seg inn i alle duellene.

Dersom Mourinhos problem med playmakere er at de er enten/eller når det gjelder jobben som gjøres i angrep og forsvar, viste Silva og resten av troppen på søndag at det ikke nødvendigvis er tilfellet.

Den vanlige oppfattelsen når det gjelder Mourinho og playmakere er at han rett og slett ikke stoler på dem. Men en rask titt på karrieren hans viser at det ikke er så enkelt som det. Det er denne United-utgaven som er den tydeligste i mangel på en kreativ figur under Mourinho.

Da Mourinho leder Porto var det Deco som hadde den rollen, og han klarte å bygge seg et rykte som en av de beste playmakerne i verden. I Chelsea ble Eidur Gudjohnsen omskolert til en dypere rolle som offensiv midtbanespiller, i det som var en form for taktisk innovasjon.

Og i løpet av tiden i Inter, var Wesley Sneijder den ene spilleren som fikk frihet til å gjøre som han ville. I Madrid var det Özil som leverte varene på en måte som ingen egentlig har gjort etter ham. Til slutt, under Mourinhos andre periode i Chelsea, fikk Cesc Fabregas lov til å være playmaker i front av en trio på midten.

Motsatte av arbeidsjern

Det kan kanskje virke urimelig å påpeke at Deco, Gudjohnsen, Sneijder, Özil og Fabregas alle leverte karrierebeste under Mourinho, men du kan argumentere for at det er sant. Likevel vil man mistenke, og det med god grunn, at han er en manager som ikke klarer å utnytte sine kreative ressurser.

Kanskje den største forskjellen på Mourinho og manager-generasjonen som fulgte ham - Guardiola, Klopp, Pochettino og Conte - er måten de oppfatter de kreative talentene på. Disse trenerne krever ikke bare hardt arbeid fra de offensive midtbanespillere, de krever mer av dem enn noen andre på banen.

Adam Lallana f.eks, brøt Premier League-rekorden to ganger forrige sesong etter å ha løpt mest i løpet av en kamp. Christian Eriksen endte opp med å ha løpt mer enn noen annen spiller i divisjonen, og Dele Alli var den som løp tiende mest av samtlige. Samtidig har aldri trioen levert like mye offensivt når det gjelder assist og mål. David Silva og hans kolleger viste noe av det samme mønsteret på søndag.

Mourinho virker på sin side å se på playmakere som det motsatte av arbeidsjern, mer som et nødvendig onde. De fem spillerne som har blomstret under ham har i stor grad gjort dette fordi de ble gitt en fri rolle hvor defensivt ansvar ble holdt til et minimum.

I de tilfellene der playmakerne også har blitt tvunget til å gjøre jobben defensivt, har det gått på bekostning av deres offensive bidrag. Willian ble signert som en offensiv playmaker som skapte sjanser, men ble raskt omskolert til en ving med sin store løpskraft (han hadde 17 assist på èn sesong i Sjakhtar Donetsk, sammenliknet med 19 assist på fire og en halv sesong på Stamford Bridge).

Joe Cole fikk også en ny rolle, og gikk fra å være en visjonær tilrettelegger til å bli en ving under portugiseren. Og det er vanskelig å forestille seg nå, men Ander Herrera skapte seg et navn som playmaker i Spania før han ble omgjort til en terrier på midtbanen til Manchester United.

Mourinho blir ofte portrettert som en mann som vil vinne koste hva det koste vil, men søndagens tap kom som følge av handlingene til en mann som satte sine egne prinsipper foran den beste muligheten til seier.

Hans beste sjanse til å sette City-forsvaret på prøve ville vært å gi Mata eller Mkhitaryan sjansen, noe som også ville gitt ham mer heder og ære fra et kresent Old Trafford-publikum. I stedet var det den allsidige, men begrensede Jesse Lingard som fikk playmaker-rollen, og resultatet av det var lett å spå på forhånd.

Bør Mourinho følge mer med i tiden og slutte å se på kreativitet og hardt arbeid som to motpoler? Han vil nok selv argumentere mot dette, og foreløpig er det vanskelig å si ham imot med tanke på CVen hans.

Likevel kan denne og forrige sesongs ligatabell tyde på det motsatte, og uansett hvor dogmatisk Mourinho er, kan det være lurt å se tilbake på Sir Alex Ferguson beste egenskap: at ingen prinsipper overgikk viljen til å vinne.