Myggen ... på godt og vondt

Håvard Rems bok om Erik Mykland (29) er ikke en vanlig fotballbok. Det er ei bok som forteller mange gode historier om Myggen, men framfor alt ei bok som gir meg en god forklaring på hva slags menneske Erik Mykland er. Bak mytene. Bak mediefasaden. På godt og vondt.

I går morges gikk Nils Johan Semb i tenkeboksen for å finne ut om han gidder å fortsette som landslagssjef. Men Semb fikk med seg et eksemplar av boka om Myggen. Og når han får lest den, vil landslagssjefen få enda mer å tenke på. For Håvard Rem har skrevet ei enestående fotballbok der vi for første gang får et åpenhjertig innblikk i et stadig mer lukket landslagsmiljø.

Alvorlig

Myggen har lagt sin skjebne i Håvard Rems forfatterhode. Og det har han gjort lurt i. For Rem skriver knakende godt. Med overraskende innfallsvinkler. Og stor åpenhet, en sjelden egenskap når bokas hovedperson er Norges mest populære fotballspiller.

Samtidig rommer Myggens ærlighet når det gjelder opprør mot spillestil og livsstil i landslaget, en alvorlig kritikk som kan få konsekvenser for forholdet mellom Myggen og Semb. For når en gjeng med spillere rømmer spillerhotellet og fester i en bobil under EM, er det ytterligere et tankekors for Semb.

Minst og størst

Håvard Rem legger stor vekt på Erik Myklands barndom og oppvekst i Risør. Guttungen som følte seg mer hjemme på Kjempesteinsmyra enn i barnehagen og på skolen. Han var minstemann, men hadde allerede som barn en rettferdighetssans som ble lagt merke til. Og på fotballbanen fant han en regelstyrt verden som ikke var underlagt den sterkestes rett. Her var han, som var minst, bestemann i triksing og dribling.

Et karaktertrekk ved Myggen er hans uforutsigbarhet. På banen og utenfor. Hans spilleforståelse er unik og hans underfundige uttalelser kan du aldri forutsi. Rem antyder i boka at dette kan ha sammenheng med hans nære forhold til mormora som tok sitt liv da Mykland var seks år gammel.

Individualisten

Myggen kjente ikke austegden Rem på forhånd, men de fant tonen umiddelbart og har tydelig fått et svært nært forhold gjennom samarbeidet. Ikke så rart når vi leser hvordan lyrikeren også har båret på en drøm om å bli fotballproff og har hatt noen av sine største opplevelser på Kristiansand stadion da «makrell-laget» skapte fotballfeber.

Rem er svakest når han i et par kapitler polemiserer mot dobbeltmoral i sportspressen og Drillo som fanatisk dogmatiker. Rems poeng er at Myggen må få være den individualisten han er, også i en lagkultur, men ser helt bort fra at Drillos suksess nettopp kan ha sammenheng med at han klarte å etablere en spillergruppe som var disiplinert og lojal.

Ingen grenser?

Boka om Erik Mykland gir mange eksempler på hvorfor Semb og landslaget ikke lenger har den samme suksess. Og jeg kan ikke se at Myggen noe sted selv ser at det går en grense for egne utskeielser i forhold til laget . Et sted i boka skriver Rem at Myggen er landslagsgjengens «moralske kaptein», hva enten det gjelder å dirigere på banen eller på puben. Men da har han vel også et ansvar?

Myggen er genierklært av Pelé og er en spiller i verdensklasse. På sitt beste. Ved å lese Håvard Rems bok vil du forstå hvorfor han er blitt så god og hvorfor han er blitt et menneske som hater alle autoriteter. Det er blitt en usedvanlig underholdende og spennende beretning om en idrettshelt som betakker seg for all heltestatus.

Men som i ettertankens lys selv er blitt en autoritet. Uten å være klar over det.