N20060607174329.OEM

Seks av 32 lag kan i mitt hode vinne VM-gullet i Tyskland. Fordi ni og en halv av ti sier Brasil lener jeg meg til svære kjøttstykker og gamle minner - og velger Argentina.

Fotballspillere som ikke bare hadde langt hår - de hadde det lengste håret - store saftfulle pampasbiffer og Diego Armando Maradona. Der har du både verdens kuleste fotballfrisyrer, verdens mest smakfulle biffer og verdens desidert beste fotballspiller. Og er du en fotballromantiker så kjøper du i hvert fall grove trekk av denne relativt løse argumentasjonen uten å forlange fotballfaglige profetier før en eneste ball er spilt og en eneste fløyte er blåst (feil?) i Tyskland.

I hatten av seks potensielle VM-vinnere er jo Argentina så gode som noen.

For å starte med med tittelforsvarerne først - og deretter ta de seks gullkandidatene i en rekkefølge der siste VM-tittel bestemmer plassen i køen - kan jeg ikke se at VM-trofeet er i stand til å forsvinne andre steder enn Brasil (2002, 94, 70, 62, 58), Frankrike (1998), Tyskland (1990, 74, 54), Argentina (1986, 78), Italia (1982, 38, 34) eller England (1966). De som kan fotball-leksene sine vet dermed at den 18. VM-tittelen i fotball vil havne et sted der en av de 17 foregående har sin stolte plass i historien. For ut over de seks nevnte landene er det bare Uruguay (1930, 50) som har vunnet verdensmesterskapet i fotball. Og de er hjemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Vi vet alle at det ikke er umulig at vi vinner VM - det er bare nesten umulig, sier argentinske fotballfrelste. Og den kjøper jeg. I motsetning til for fire år siden - da Argentina dro til Sør-Korea og Japan som verdensmestere på forhånd - velger man denne gangen å snakke, om ikke med sordin, så i hvert fall en smule dempet. For skulle det skje igjen, at Argentina for andre VM-sluttspillet på rad må reise hjem etter det innledende gruppespillet, så kan man like godt legge ned fotballen i det stolte landet.

Og den kjøper jeg ikke.

DEN NYE GENERASJONEN argentinske fotballspillere - eller for å være helt presis; de tre aldersgruppene som utgjør VM-troppen 2006 - har etter det ryktene forteller funnet en klar forståelse for at ansvaret for sosiale reformer i Argentina ligger andre steder enn på fotballbanen. Det vil si; de har ikke det presset tidligere VM-utgaver har slitt med. Og nettopp fordi den politiske og nasjonaløkonomiske byrden ikke lenger er der - det argentinske landslaget i fotball ikke lenger bedra en hel nasjon gjennom å plastre inn all den hjemlige elendigheten med gode resultater på banen - kan de gå til VM med lave skuldre og lave stemmer.

Hvilket jeg mener kler dem.

TAR MAN VM-TABLÅET der gruppespillet ender opp i åttendelsfinaler og alle lagenes mulige vei fram til finalen i Berlin 9. juli, er det en ting som slår meg: Går gruppespillet som vi tror er det lettere til høyre enn til venstre. På den venstre siden må Argentina, Italia, Tyskland og Frankrike møtes i en eller annen form for å komme til Berlin - til høyre Brasil og England (semifinale). Og ser man på de andre potensielle åttendelsfinalistene så blir høyresida enda lettere på papiret. Det er kanskje derfor alle tipper Brasil.

Men jeg er lei Brasil. Ikke fotballaget, men tipset. Og jeg er lei England også. Og det skyldes først og fremst at hele landets VM-skjebne i over fire uker har stått og falt på Wayne Rooney. Som om United-spissen alene er forskjellen på fiasko og suksess.

FRANKRIKE VAR SOM Argentina sist - de måtte reise hjem i skam etter gruppespillet. Denne gangen spiller Zinedine Zidane sine siste fotballkamper. Og det ligger en del der - spesielt alder. Eller rutine, slik optimistene kaller det.

Tyskland har for vane å snike seg til VM-finaler når alle sier de er sjanseløse. Husk 2002. Sper du på med hjemmebanefordelen og den tyske VM-tradisjonen så skjønner du hvorfor de er blant mine seks. Men jeg tror ikke veldig - det blir som med England. Det er ikke umulig. Det er nesten helt umulig.

Italia kommer til VM uten ære og stolthet. Og med en stank av korrupsjon, kampfiksing og skatteundragelser hengende over seg. Det er faktisk så ille at ingen snakker fotball når Italia holder pressekonferanser. Og helt siden Juventus-bossen Luciano Moggi ble avslørt for kampfiksing etter politiets telefonavlyttinger, er det ingen som har brydd seg om hvem som skal spille på topp for Italia.

Det eneste man værer er stanken.

ITALIA ER SOM ET skadeskutt dyr. De slikker sårene til ingen nytte. De er i nyhetsbildet for alle andre ting enn fotball. Og uten sammenliking for øvrig - italiensk fotball fortjener all den julinga den kan få akurat nå - så minner Italias forberedelser i 2006 en god del om det som skjedde forut for VM 1982. Da laget også var jaget av media.

For 24 år siden skyldtes det påstander om at to eller tre av spillerne var homofile. Det italienske laget svarte med å boikotte media totalt. Og med oss her inne, og fienden som bare vil oss vondt der ute, ble italienerne en fotballenhet man sjelden har sett maken til. Og så vant de VM.

Argentina-Italia er en potensiell semifinale. Den tror jeg på om Italia klarer å stenge verden ute. Og så går Argentina til finalen og slår Brasil eller England eller hvem det måtte være.

Når det er gjort kan de ta sordinen ut av munnen.