Nå blir det trivelig igjen

Jordnært og hjemmekoselig i Tippeligaen.

DU trenger ikke å sitte med web-rettighetene for Tippeligaen for å se at et par viktige ting er på plass igjen i norsk elitefotball. Det gjelder ikke bare Steffen Iversen på Lerkendal, vårsnøen på Alfheim eller Stabæk tilbake på Nadderud, men enda mer følelsen av at den beste klubbfotballen vår endelig rimer med omgivelsene.

I så fall kommer den til å bli bedre.

FORELØPIG er den bare blitt nøktern. Som den nye Stabæk-treneren Petter Belsvik som vet at bare en god gammeldags klubbdugnad er bra nok til å holde de engang så kjepphøye Bærums-gutta i den øverste serien.

Det var vel derfor han åpnet sesongen med å ønske alle reservene lykke til med et realt håndtrykk mens banemannskapet slet med å få inn Aalesund-supporterne gjennom en litt for trang port i nettinggjerdet rundt Nadderud. Her var det langt mellom sponsorenes stettglass og nyfrelst fotball-VIP, men desto tettere mellom Stabæk-tilhengere som er på fotballkamper for å se og ikke for å bli sett.

Det er en grei forandring etter fjorårets kræsjlanding på Fornebu.

DESSUTEN er dette Stabæk-laget virkelig til å se på. Lagets 18 år gamle spiss Franck Boli kunne ha vært hentet til Norge fra Elfenbenkysten som en lovende aksje på den internasjonale fotballbørsen også dengang Tippeligaen lå nær Europatoppen i spillerlønninger. Han har uansett både fart, balanse og nærkampstyrke nok til enten å bli den som gjør Stabæk til en hyggelig overraskelse eller skaffer salgspengene som gjør at klubben har råd til lønninger gjennom hele sesongen:

•• Mot Aalesund var han banens klart beste spiller.

Det har vært tett med gode afrikanske unggutter i de norske toppklubbene de siste årene. Riktig brukt løfter de både seg selv og omgivelsene, og spillerutvikling er også stikkordet for det som må skje nå som lønnsbudsjettene justeres nedover.

HER er Stabæk interessant selv om gårsdagens hjemmekamp var den første på uminnelige tider helt uten bæringer på laget. På konkursens rand har klubben ganske overraskende skaffet seg flere spillere utenfra som bevisst har søkt et nytt sportslig nivå for å få karrieren sin på rett kjøl. Start-duoen Christer Kleiven og Mads Stokkelien tilhører denne gruppen.

Mot Aalesund var framgangen tydeligst for Stokkelien som både har hodestyrke og fysikk til å fungere som et mellomledd for bruken av den mer typiske bakromsspissen Boli. De to så i den første timen ut som et klassepar på topp. Så falt de litt sammen i takt med orken til resten av hjemmelaget.

FOR ENTUSIASME bærer fortsatt bare et stykke på vei. Det var synlig både på Nadderud og Lerkendal; om en på litt forskjellige nivåer.

I Trondheim er det snakk om å gjenerobre både tabelltoppen og hjemmepublikummet. Det ble forsøkt med et voldsomt trykk fra start, og i den perioden var laget tilnærmet strålende. Rundt Steffen Iversen som tilbaketrukket spiss ble det både løpt og spilt klokt og morsomt.

Utover i andreomgangen var det imidlertid mulig å se at laget er sårbart. RBK mistet egentlig midtbanen på 2-0, og kunne i verste fall ha mistet mer om ikke Brann også viste defensive svakheter i de periodene gjestene styrte kampen.

SÅNN er selv de beste lagene i Tippeligaen fortsatt ustabile. Det er ikke der framgangen ligger, men mer i en ny realistisk forståelse av de rammebetingelsene som alltid har styrt norsk klubbfotball.

Selve budsjettene i elitedivisjonen er ikke redusert med mer enn totalt ca. 60 millioner denne sesongen. Likevel er retningen en annen. Nå blir det noen måneder framover med mindre fokus på dyre kjøp og større krav på å utvikle det mannskapet klubbene har.

Det i seg selv vil være med på å løfte nivået i Tippeligaen.

PÅ PLASS:Steffen Iversen og mye annet positivt er på plass i Tippeligaen igjen. FOTO: Ned Alley / Scanpix.
PÅ PLASS:Steffen Iversen og mye annet positivt er på plass i Tippeligaen igjen. FOTO: Ned Alley / Scanpix. Vis mer