NYDELIG OM FOTBALL OG ANGST: Axel Bøyum som det skakkjørte stortalentet Adrian Austnes, har sammen med John Carew, et knippe glitrende medspillere og et presist manus allerede gjort TV-serien "Heimebane" til årets seriemester. Og angst til et naturlig samtaleemne i garderoben. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
NYDELIG OM FOTBALL OG ANGST: Axel Bøyum som det skakkjørte stortalentet Adrian Austnes, har sammen med John Carew, et knippe glitrende medspillere og et presist manus allerede gjort TV-serien "Heimebane" til årets seriemester. Og angst til et naturlig samtaleemne i garderoben. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Angst blant fotballspillere

Nå er de blitt modige rundt Carew. For plutselig snakker heltene om angst

Det er TV-serien «Heimebane» som ser hva som skjer i norsk fotball.

SELV etter bare åtte spilte runder er det ingen tvil om at «Heimebane» blir årets seriemester. I hvert fall i avdelingen for troverdig samtidsdramatikk. For manusforfatter Johan Fasting og alle hjelperne hans har sett og forklart den endringen som skjer i toppidretten vår mot et stadig mer inkluderende, ærlig elitemiljø. Den ganske enkle medmenneskeligheten som gjør at det er blitt greit å snakke om det meste i garderoben.

Også om det som før ble sett på som en svakhet for dem som hadde tenkt å vinne.

Som for eksempel angst.

I TV-SPRÅKET på «Heimebane» ble angsten konfrontert i siste episode da det selvplagete vidunderbarnet Adrian Austnes snek seg til et straffespark og scoret for liksomlaget Varg IL i cupens kvartfinale mot virkelighetens Vålerenga.

Det å tørre å ta det straffesparket var et nødvendig steg for Adrian på veien vekk fra pappas forventningspress. I serien var faren Vålerenga-trener og prototypen på en alt for ambisiøs fotballpappa som hadde reist vekk sønnens barndom på jakt etter europeiske fotballklubber store nok til å realisere vidunderbarnets talent. Og pappas drømmer.

Den scenen kunne vært sett og glemt som fin TV-underholdning, om du ikke som meg også hadde sett alt sammen så mange, mange ganger før som fotballtrener de siste 45 åra. Med gutter og fedre i de triste rollene på og rundt de fleste norske fotballbanene.

I TV-DRAMAET begynner Adrian å klø på ryggen hver gang presset vokser ut av kontroll. Han klør seg til blods. Det vi trenere har sett fra den norske fotballvirkeligheten er mest gutter som plutselig har fått vondt i magen. Så vondt at de i pausen ikke orker å spille mer, mens ingen av pappaene skjønner hva som skjer.

Brutte drømmer, triste gutter og skuffede fedre. Kamp etter kamp; sesong etter sesong.

Men først nå våger vi å snakke om det.

TV-HELT: Adrian Austnes på trening for Varg IL. Gjengen bak "Heimebane" har forstått hva vi trenger å trene på i norsk idrett.
TV-HELT: Adrian Austnes på trening for Varg IL. Gjengen bak "Heimebane" har forstått hva vi trenger å trene på i norsk idrett. Vis mer

rollelista til «Heimebane» er Adrian Austnes med all sin tvangsløping og tvangsspising en av seriens mest treffsikre helter. Det er akkurat sånn det er. Selv de beste spillerne drar selvsagt med seg alt det vi tidligere forsøkte å definere bort som svakhet. For uten de følelsene, hadde de ikke vært hele mennesker.

Nettopp det med å utvikle toppidrettsutøvere som hele mennesker, har i mange år vært en konkurransefordel for norsk eliteidrett. Folk utenfor miljøet har gjerne fått forklart denne tenkningen gjennom begrepet «24-timers utøveren»; altså forståelsen av hvordan hele døgnet preger resultatene dine. At det gjelder å være utsovet, riktig ernært, kjekk og grei.

Men plattformen er mye bredere enn som så:

  • Gjennom Olympiatoppen blir både trenere, ledere og utøvere i beste fall systematisk ledet mot en treningshverdag med et raust rom for livet utenfor resultatlistene.

Selv den ypperste norske idretten blir satt i en sammenheng slik at den ikke skal vokse seg altfor stor. At resultatlista ikke skal få lov til å rangere hele livet.

AKKURAT den tenkningen har de siste åra hjulpet fram flere lange, suksessrike karrierer i norsk toppidrett. Det sosiale fellesskapet i gruppa blir så sterkt, at det limer flere av landslagene sammen.

Dette tydelige trekket ved norsk eliteidrett har også utlandet lagt merke til. Seinest i vinter ble Norges enestående resultater i vinter-OL i flere store internasjonale medier forklart med dette helhetlige synet på hva som gir den beste toppidretten.

Slike forklaringer har selvsagt et utspring. For toppidrettssjef Tore Øvrebø og resten av Olympiatoppen er disse fortellingene om det norske vinteridrettseventyret en ønsket framstilling, men også dette ønsket er bygget på erfaring. Dess mer kunnskapsbasert toppidretten vår er blitt, dess tydeligere forstår vi linken mellom disse gode resultatene og det å hjelpe fram trygge, selvstendige utøvere som kan se idretten sin i en større sammenheng.

SÅNT har ikke alltid vært like lett i mannsbastionen fotball. Først de siste åra har noen av de beste gutta blitt store nok til å fortelle om den røffe veien fram til det å våge og møte sin egen utrygghet.

STORTALENTET SOM SA NEI: Torstein Aase Andersen i aksjon for Stabæk som 19-åring. Kort tid etterpå brøt han med klubben og forventningene. Nå holder studerer han psuykologi og holder foredrag om det å møte angst. FOTO: Aleksander Andersen / Scanpix.
STORTALENTET SOM SA NEI: Torstein Aase Andersen i aksjon for Stabæk som 19-åring. Kort tid etterpå brøt han med klubben og forventningene. Nå holder studerer han psuykologi og holder foredrag om det å møte angst. FOTO: Aleksander Andersen / Scanpix. Vis mer

Det startet med Torstein Aase Andersen som debuterte i Eliteserien for Stabæk som 16-åring etter å ha blitt presentert som «Norges største talent» i Aftenposten året før. Det var da han skulle bli vår neste John Carew. I stedet ble han en slags modell for det å vise svakhet . Som Adrian Austnes på NRK TV nå på søndagene; ironisk nok som Carews spissmakker i «Heimebane».

FOR etter noen røffe år som alles fotballhåp, tok Torstein kontroll over sin egen karriere. Som 20-åring brøt han med Stabæk og elitespill, og kom han subbende til kameratlaget mitt en sommerdag bare for å ha det moro. Eller kanskje for å skaffe seg overskudd til en gang å kunne fortelle.

Nå bruker han historien sin på foredrag landet rundt, og knytter de egne erfaringene opp til det han lærer som psykologstudent på vei til å meste det livet vi alle baler med.

OGSÅ i fotballen har den veien har noen stabbesteiner. Som det å hjelpe fram selvstendige spillere, gi unge følelsen av å mestre spillet og hele tida bygge den tilhørigheten hos alle i gruppa som gir rammer og stabilitet.

Slike bra treningsmiljøer tar så visst ikke bort alt det vonde i angsten. Men det løfter det som uansett er bra i livet.

Både for Adrian på TV-skjermen og de aller beste fotballspillerne i den norske virkeligheten.