Nå er hun uten å ha viftet med en eneste partibok, blitt en blåblå fane

En stort bedre frontfigur enn Cecilia Brækhus kunne ikke den nye regjeringen ha skaffet seg.

 EN POLITISK PIONER:  Cecilia Brækhus er først og fremst en frontfigur for å gi kvinneboksingen et sportslig ansikt. Her er hun i sparring i Berlin med treneren sin Georg Bramowski. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
EN POLITISK PIONER: Cecilia Brækhus er først og fremst en frontfigur for å gi kvinneboksingen et sportslig ansikt. Her er hun i sparring i Berlin med treneren sin Georg Bramowski. FOTO: Lars Eivind Bones / Dagbladet.Vis mer

DE BLÅBLÅ statsrådene er ennå ikke klare, men frontfiguren er på plass. Ved å hente Cecilia Brækhus tilbake til ringen i Norge som verdensmester, har Høyre og FrP valgt en frontfigur som det blir vrient å skyve unna selv for proffboksingens hardeste motstandere.

For Cecilia har med seg det meste. Med sin søramerikanske bakgrunn representerer hun en fornyet kultur, hun er individualistisk uten å vippe over i ukledelig egoisme og hun er uten tvil en av idrettens viktigste kvinnepolitiske utøvere.

Og nå er hun uten å ha viftet med en eneste partibok, blitt en blåblå fane.

DETTE er en ventet, men likevel en avgjørende signering for Erna og Siv. Valget av proffboksing i Norge med en så spesielt populær utøver som frontfigur, viser først og fremst sikker folkepolitisk smak. Slik var gårsdagens minst innsiktsfulle reporter Aftenpostens utsendte til regjeringsforhandlingene på Sundvollen som lurte på om proffboksing og snøscooterkjøring var det viktigste de to partilederne var blitt enige om.

Mulig snøscooterkjøring er litt ute av sesong, men Cecilia Brækhus er aktuell langt utenfor bokseringen. Hun bærer med seg en historie som de fleste forstår og liker.

ETTER at Cecilia ble stemt fram som Norges mest populære idrettsutøver og fikk Folkets Idrettspris for to år siden, er innflytelsen bare vokst. Det gjør det vanskelig å skille mellom sak og person idet den nye regjeringen nå lover å la både forbudet mot proffboksing og deler av knockoutloven falle for å få henne i ringen i Norge.

Saken er fortsatt vanskelig medisinsk. Det er bare noen måneder siden Cecilias mulige utfordrer Frida Wallberg bokstavelig talt ble slått helseløs. Likevel er det vrient å forsvare hvorfor akkurat proffboksing peker seg uten som den aktiviteten det er helt nødvendig å forby nå som ulik typer risikosport krever menneskeliv fra hvilken som helst norsk fjelltopp eller i hvilken som helst skredfarlig fjellside.

Denne gangen er det dessuten god grunn til å holde seg til personen. For en idrettsnasjon som Norge som har tradisjon for å ligge i front i internasjonal likestilling gjennom maraton og kvinnefotball, er det nærliggende å støtte verdens beste kvinnelige bokser.

CECILIA BRÆKHUS trenger den støtten. I sin egen sport er hun i frontlinjen for et radikalt endret kvinnesyn. Det i seg selv er et vektig argument for å gå inn i denne sporten med full kraft slik vi gjør i de idrettene vi ellers har sterke meninger om.

En slik aktiv linje overfor boksing er mer nødvendig enn noen gang. For tida forsøker det internasjonale bokseforbundet (AIBA) å få samlet sporten under seg. Det er en gedigen oppgave i en idrett der fem. seks internasjonale miljø av mer eller mindre tvilsom karakter slåss om de beste kjøttstykkene.

AIBAs trumfkort for å få til en samling, er tilgangen til de olympiske lekene. Det har fungert i de fleste andre idrettene, men her kommer samlingsprosjektet i beste fall til å ta tid.

DA er det lettere for de som har overtatt regjeringsmakten å starte med en rask nasjonal boksesamling. Riktignok er det juridisk terrenget litt knotete siden det pågår en prosess med å samskrive det gjeldende lovverket, men sånt går det dels an å fikse gjennom dispensasjoner og politisk kontroll over kulturdepartementet.

Her kommer det ikke til å stå på gjennomføringskraften. Med Cecilia Brækhus som fanesak blir resultatet uansett mer enn en lettvint politisk seier på knockout.