TYPISK TEAM:  Tidenes beste kvinnelige vinterolympier har dratt med seg ti år yngre Ingvild Flugstad Østberg til et nytt toppnivå. FOTO: TT/Maja Suslin.
TYPISK TEAM: Tidenes beste kvinnelige vinterolympier har dratt med seg ti år yngre Ingvild Flugstad Østberg til et nytt toppnivå. FOTO: TT/Maja Suslin.Vis mer

Nå er strikkmotoren trimmet

Gamle minner om overtrening; men til slutt ble alt bare godt for Marit Bjørgen og norsk langrenn.

MARIT BJØRGEN tok sitt andre OL-gull i en øvelse som så ut som den var laget spesielt for henne. Det hadde forøvrig vært fortjent nok:

•• Med dette gullet blir Marit snart den beste kvinnelige utøver i vinter-OL gjennom alle tider.

Når du titter på den lista, er det i seg selv en prestasjon. Her har de fleste av de historiske konkurrentene dopet og svindlet for å komme i posisjon.

Marit har bare overvunnet seg selv.

FOR teamsprint i Sotsji-utgave med 3x3 minutters intervaller i to bolker med en times pause, minner mest om den treninga som både gjorde henne sensasjonelt god i VM 2 005 og som holdt på å stoppe karrieren i sesongene etter.

Problemene var sannsynligvis ikke intervallene i seg selv, men hyppigheten av disse øktene, den ekstreme belastningen og mangel på hvile. Litt etter litt skled den i utgangspunktet fysisk overlegne Marit inn i en stil der teknikken ikke lenger holdt følge med de store forventningene. Det ble noe krampaktige over mange av forsøkene hennes og etter hvert et skiliv med for mange skuffelser. Hun var overtrent uten helt å skjønne hvorfor.

OM DENNE overtreningen var fysisk eller følelsesmessig, krangler de ulike leirene i utholdenhetsfaget ennå om. I løpet av de siste årene har landslagene våre vært forsiktige med de store, tette intervall-dosene og konsentrert seg om det tradisjonelle norske treningsopplegget med vekt på en plattform med rolig langkjøring. Dette grunnlaget skal over tid gi løperne krefter og overskudd også til den hardeste intervalltreningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Typisk nok har ikke Marit blitt med på denne diskusjonen. Før OL i Vancouver 2010 gjorde hun sine egne valg, skiftet treningsregime og begynte å hente inn de gullene som i løpet av få år har gjort henne til mer enn denne idrettens suverent beste.

Du så litt av den samme karakteren etter stafettseieren. Det eneste Marit var opptatt av utenom lagvenninnen Ingvild, var å snakke opp gliden på skiene og rose det hardt prøvete smøringsteamet.

Med en slik ener er det lett å skjønne hvorfor stadig nye løpere tar et nytt nivå på kvinnelandslaget.

DENNE gangen var det Ingvild Flugstad Østberg som viste at dette var teamsprint i hvert fall i første del av ordet. Runde for runde leverte hun seks intervalldrag på akkurat samme høye nivå som Marit, og holdt til slutt den lille avstanden til Aina-Kaisa Saarinen som rent TV-messig bare ga sånn middels spenning.

Da går det an å minne om at sprinteren Ingvild nå er på samme alder som da Marit så smått begynte å gjøre hurtigheten sin til base for distanserenn.

HVOR mye hurtighet løperne trenger for å vinne denne nye lagøvelsen går det an å diskutere. Med en hard løypeprofil i teamsprinten har sporten egentlig fått fram noe helt annerledes med sjanse for andre løpere. Det viste kraften til Finland og Tyskland som gjorde at Ola Vigen Hattestad til slutt måtte slipe.

Helt inn til uttaket var det usikkerhet om hvilken type løper Norge skulle velge. Gjennom hele sesongoppkjøringen har sprinterne trent for å stå også denne distansen. Framgangen deres i lenge løp før OL var tegn på at de ville meste også teamsprinten, og på selve den olympiske sprinten feide Ola all tvil til side.

AT det likevel ikke holdt helt inn, får så være.

Det var flott nivå på det konkurrentene presterte i denne konkurransen, og hvilken som helst annen norsk løper kunne ha fått det like tungt som Ola Hattestad opp den siste moten.

Dessuten var det strålende å få Finland tilbake på toppen. Heldigvis er langrenn en sport der mange andre enn oss kan vinne. Selv om ingen uansett vinteridrett vinner mer enn Marit Bjørgen.