POLITISK ANSVARNedleggelsen av rideskolen på Bygdøy er et spørsmål om nasjonal idrettspolitikk. Da har kulturminister Anniken Huitfeldt ansvaret.
FOTO: Andrea Gjestvang/Dagbladet
POLITISK ANSVARNedleggelsen av rideskolen på Bygdøy er et spørsmål om nasjonal idrettspolitikk. Da har kulturminister Anniken Huitfeldt ansvaret. FOTO: Andrea Gjestvang/DagbladetVis mer

Nå får Anniken overta ansvaret

Mot en forstokket museumsledelse finnes det heldigvis andre metoder.

||| ET LANGVARIG ANFALL av forstokkelse hos ledelsen til Norsk Folkemuseum har gjort en lokal byggesak fra Oslo vest til en nasjonal kulturell flaggsak:

•• For hvem skal egentlig bestemme hvordan vi skal bygge fellesområdene for lek?

Er det noen styremedlemmer i en museumsstiftelse som for tida mest holdes sammen av at alle er i mot dem, eller er det befolkningen i området gjennom de politikerne de har valgt?

I OSLO VIL et samlet bystyre, alle stortingspolitikerne uansett parti pluss et åpenbart folkeflertall ta vare på den rideskolen som kong Harald for noen år siden ga videre til Folkemuseet som en naturlig del av Bygdøy Kongsgård.

Dengang var den allerede en skole med en trøblete fortid. Et tidligere hestesenter med prinsesse Märtha Louise i kulissene hadde akkurat gått konkurs og seinere bet stedets rikfolk hverandre i kamp om de tomme krybbene.

Kongens ønske om en bred, folkelig rideaktivitet holdt seg uansett godt gjennom stridighetene. I dag er rideskolen på Bygdøy som bra rideskoler flest med horder av ungjenter på medlemslista og plass til alle som trenger den nærheten og sosiale aksepten som hjertevarm, inkluderende idrett alltid gir.

ET SLIKT spill levende tenåringsmiljø skulle i utgangspunktet være en drømmepartner for enhver norsk kulturinstitusjon med ambisjoner om å bety noe i hverdagen til folk flest. Hvordan styret i Norsk Folkemuseum klarte å rote vekk denne muligheten ved å vedta å bytte ut rideskolen med en planlagt besøksgård er en mangel på samtidskunnskap de med fordel kan holde for seg selv. Men selve beslutningen angår folk flest.

Det er her det politiske spillet rykker et hakk oppover. Politikerne fra Oslo-området har allerede sagt klart fra hvordan de vil forvalte en av de mest sentrale lekeplassene i hovedstaden, mens Folkemuseets ledelse foreløpig er beskyttet av to Arbeiderpartistatsråder som er mer opptatt av takt og tone i forhold til stiftelsenes selvstendighet enn resultater av en bevisst kulturpolitikk.

DA ER DET på tide å minne om hvor det politiske ansvaret egentlig sitter for avgjørelsen om å kaste ut disse hestejentene. Som Folkemuseets direktør selv uttrykte det i en tale til kollegaer i museumsbransjen i fjor:

_Norsk Folkemuseum ser på seg selv som et redskap i statens kulturpolitikk. De fleste store tiltak på museet de siste tiårene er utformet på oppfordring fra eller i nær forståelse med staten, fortalte direktør Olav Aaraas dengang og nevnte forvaltningen av Bygdøy Kongsgård som et eksempel.

Da er det en nærliggende misforståelse å tro at Anniken Huitfeldt som ganske fersk kulturminister godtar dette overgrepet mot landets mest typiske kvinneidrett.

AKKURAT DET er det vanskelig å forestille seg. Å kaste ut hestejentene fra Bygdøy er en så forstokket kulturpolitikk at skaden må gjenopprettes av de som sitter både med makt og ansvar for nettopp det.

Etter det famøse styrevedtaket til Folkemuseet er det tid for andre metoder. Dette museet er hardt presset økonomisk. Planen om en besøkelsesgård kjemisk fri for hestejenter er for eksempel foreløpig bare et prosjekt på tegnebrettet.

Da er det på tide at statsråden som betaler på vegne av fellesskapet, kobler størrelsen på støtte til en ny virkelighetsforståelse.

Det er tross alt snakk om ansvaret ved å drifte et levende kultursentrum, og som Oslo-ordfører Fabian Stang presist sa det forleden:

_Å kaste ut rideskolen fra Bygdøy Kongsgård er for meg å kaste barna ut av skolen for å lage et skolemuseum.