SEIERSKLEMMEN:  Martin får en godklem av kompis Chris Jespersen som takk for sin aller største seier. FOTO: Terje Bendiksby/NTB Scanpix
SEIERSKLEMMEN: Martin får en godklem av kompis Chris Jespersen som takk for sin aller største seier. FOTO: Terje Bendiksby/NTB ScanpixVis mer

Nå fikser han alt

Martin Johnsrud Sundby er den komplette skiløper.

I VINTER har folkeminnegranskeren Thor Gotaas samlet fulle hus Norge rundt med fortellingene sine om historiske 5-mils løpere. Det er en frodig formidling av den erkenorske skiløperen i all slags slit, og få klarer som Gotaas å få kjøtt og blod ut av gamle resultatlister. Så er det da også levd liv det beste av langrenn dreier seg om.

Det er derfor Martin Johnsud Sundby i dag ble første norske herreløper som har vunnet Tour de Ski.

FOR selvsagt er det tette bånd mellom de gamle skihistoriene om løperne som måtte skreve over skigarder underveis i løypa, og det nye TV-konseptet om å avslutte sportens viktigste etapperenn på toppen av en slalåmbakke. Det gjelder å gi løperne stadig større utfordringer. Så blir de beste de som tar dem.

Som Martin altså.

Hans egen skihistorie dreier seg mest om det å ta utfordringer.

ER han ærlig, har han ikke alltid likt det heller. Det er ikke mer enn halvannen uke siden Martin selv sutret over et rennprogram som ble forandret. Da skjønte han ikke at forandringen skulle bli til det bedre. At alle utfordringene han har tatt i treningsarbeidet de siste sesongene, egentlig har gjort ham til en perfekt løper i forandringens tid.

Rent privat har den forøvrig vart en stund. Det er ikke mer enn et par år siden han fortalte skiskrøner på en klubbkveld i Moss om hvor glad han var i å belønne seg selv med cola og potetgull etter gode økter:

— Det tok lang tid, men nå har jeg funnet ut at cola og potetgull ikke er det rette å spise etter trening, selv om det er dritdigg. Det er veldig godt, men det gir ikke noe energi på sikt, sa Martin på Skistua den kvelden.

"På sikt" er et nøkkelbegrep for Martins karriere.

GRUNNLAGET for hans hittil største suksess er nettopp de små bitene som har kommet på plass en etter en. Bedre kosthold, mer restitusjon, mindre vekttrening og justering av de rekordlange treningsdagbøkene. Litt etter litt har dagens verdensener blitt formet, bare avbrutt av noen store sprang underveis. Som da for eksempel da klassikeren Martin i godt voksen alder bestemte seg for å bli skøytespesialist.

Resultatet var det lett å se i det lette terrenget inn mot slalåmbakken. For noen år siden ville Petter Northug hatt los på Martin i en slik løypeprofil. Nå er forskjellen jevnet ut og gjør Martin til en like sterk gullkandidat når OL avsluttes med 5-mil i skøyting.

AKKURAT den posisjonen skyldes selvsagt den radikale endringen som har skjedd med Martins fart på oppløpet. Det er i den treninga han har føyd seg inn i den lange rekken av norske skihelter: de som flikket og fikset på utstyret, smeltet egen smøring på bakrommet og alltid var på jakt etter den raskeste linja gjennom snøen.

Det er kanskje vrient å se den sammenhengen på klatringen i dag, men denne Touren var vunnet før Martin startet på slalåmbakken. Forandringen skjedde sammen med lillebror på asfalten i Holmenkollen sist sommer der de to gutta testet seg fram til de små justeringene som ga Martin alle de avgjørende bonussekundene i  Tour-sprintene forleden.

DE sekundene holdt  konkurrentene på avstand og ga norsk langrenn den første herreløperen allsidig nok til å vinne Tour de Ski. Det er mulig et OL-gull vil bli vurdert større, men kanskje ikke av Martin selv.

Han er så glad i sporten sin at det gir noe spesielt å vinne ved å beherske alt. For nå er Martin sammen med de nasjonale 5-mils heltene.

Han er en komplett skiløper.