Nå gjelder det å ta ballen

Seieren som røyk mot Tyrkia dreier seg ikke bare om Thomas Myhre. Laget sviktet enda mer.

FRANKFURT (Dagbladet.no): Med to av landslagshistoriens største tabber, er det lett å ta Thomas Myhre.

Men så enkelt skal ikke fotballedelsen gjøre det for seg selv.

Etter tre avgjørende keepermisser på to kamper, må det komme et bytte på denne plassen. Mest av alt er det helheten som ikke holder mål.

Med det ene poenget på liksom-hjemmebanen til Tyrkia lever det norske EM-håpet.

Men spillet er nærmest dødt.

FOR å ta mannen først:

• Det går nesten ikke an å slippe til Thomas Myhre på landslaget igjen.

Så brutal er sport på dette nivået.

MANGLENDE EVNER: Norge glipper på evner, og sånne kollektive glipp er tross alt større enn selv Thomas Myhres to historiske tabber, skriver Dagbladet.no-redaktør Esten O. Sæther. Foto: CORNELIUS POPPE / SCANPIX
MANGLENDE EVNER: Norge glipper på evner, og sånne kollektive glipp er tross alt større enn selv Thomas Myhres to historiske tabber, skriver Dagbladet.no-redaktør Esten O. Sæther. Foto: CORNELIUS POPPE / SCANPIX Vis mer

Den første feilen ødela alt. Etter 0-1-frisparket mot Bosnia, følte han det selv som en tabbe for mye. Da betydde det lite at disse to baklengsmålene ikke var til å sammenligne. Myhre var rystet; neste glipp kom umiddelbart og der og da burde han selv gått av banen.

Det er den følelsen han tar med seg om han får sjansen på nytt. At motstanderen heter Malta og banen er Ullevaal, spiller ingen rolle.

Akkurat nå taper Norge mot hvem som helst, hvor som helst.

DET er derfor dette dreier seg mer om ballen Norge nesten ikke ville ha, enn mannen vi ikke kan ta sjansen på å ha som keeper.

Selvsagt fortjente tyrkerne poenget de tok med seg videre mot EM-sluttspillet. På en ganske middels kveld var de klasser bedre enn oss, vant sjansestatistikken suverent og hadde uflaks som måtte vente på hjelp fra Thomas Myhre.

DET ER godt trøkk i tyrkisk fotball for tida. Selv bortvist på fremmed grunn i Frankfurt tok de grep på kampen fra start. Oppsetningen av Lille Tyrkia på Commerzbank Arena var ganske hyggelig med kjempeposter av landsfader Ataturk i hvit skjorte, nasjonal dansebandmusikk og oppmuntrende bannere over de tomme stolradene med påminnelse om at heller ikke 70 millioner landsmenn hadde fått plass på tribunen.

Hele folket bak det tyrkiske landslaget altså.

Men ikke så mange nordmenn som trodde på oss selv.

Nå gjelder det å ta ballen

I HVERT FALL ikke de norske spillerne.

De første snaue halvtimen er noe av det tristeste jeg har sett av norsk landslagsfotball. Ribbet for all lyd av stor fotballkamp, var alt så lettere å se.

Skjønt «alt».

Det var ingen ting. Bare to forsvarsfirere som lå bom fast på egen banehalvdel og ble malt mot nederlaget av tyrkiske motstandere som var modigere i hjertet, kvikkere i beina, sikrere med ball og tryggere på seg selv.

DER OG DA burde denne banen som var stengt for publikum, blitt sladdet på norsk fjernsyn. Så avslørende var ferdighetene ute på gresset, og hvorfor plage oss selv mens våren sprenger fram og det definitivt finnes andre ting i livet enn et landslag som uten de vante kulissene framstod fullstendig hjelpesløse.

Men så slo fotballens sanne vesen tilbake.

SÅPASS pompøst må det være lov å omtale mirakelet som skjedde mot slutten av førsteomgangen på Commerzbank Arena.

For fotball er et spill der en eneste pasning kan rette opp slitne bein, lute rygger og dystre miner hos et helt lag.

Pasningen kom fra høyreback Jarl André Storbæk langt framme på tyrkernes halvdel etter 27 minutter. Det var absolutt første gang Norge angrep via midtbanen med et spill som overgikk fire trekk på rad, og virkningen var forbløffende. John Arne Riise fikk en sjanse fra returrommet, og mye mer:

• Plutselig skjønte spillerne at det gikk an å angripe.

På noen minutter forandret det kampen. Kontringen før 2 - 0 scoringen var blant de flotteste landslaget noensinne har gjort.

FIN LEDELSE til pause og det etter en omgang nesten uten ball. Sånt skulle det blitt mye god selvfølelse av.

I stedet ble det selverkjennelse.

For Norge fortsatte i andre omgang uten ball. Resten av kampen ble sjanseløs. Det glapp på evner, og sånne kollektive glipp er tross alt større enn selv Thomas Myhres to historiske tabber.

En ny keeper kan vi nok skaffe oss på halvannen måned fram til neste EM-kamp.

Det blir vanskeligere å finne spillere nok som tror på seg selv, skjønner Åge Hareides offensive strategi som skifter fra kamp til kamp og evner å bruke ballen.

TYRKISK JUBEL: Det var bare ett lag på banen i 2. omgang, og Tyrkia burde vunnet kampen i Tyskland.