TOTALT KJØRT:  Finn Hågen Krogh slo Martin Johnsrud Sundby på de siste kilometerne, og sikrer seg en særdeles populær seier i et herrelag som er bedre enn noen gang. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
TOTALT KJØRT: Finn Hågen Krogh slo Martin Johnsrud Sundby på de siste kilometerne, og sikrer seg en særdeles populær seier i et herrelag som er bedre enn noen gang. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Nå gråter Finn Hågen bare av glede

En ny vakker dag for norsk skisport.

I DAG var det bare bruk for en ok mikrofon i målområdet for å få med seg kontrastene i den aller beste toppidretten. Først den hivende, pipende totalt ødelagte pusten til Finn Hågen Krogh  som i noen sekunder ville ha fått de fleste fastleger til å blekne. Så tårene hos en unggutt som forlengst er både verdensmester og vindundererklært som skiløper, men som fortsatt tør vise hvor usigelige godt det er å vinne.

I dag var han ikke alene om den gleden.

FOR hva er det med Finn Hågen som gjør resten så glade når han lykkes? Kanskje den lekne guttaktigheten, den spontane folkeligheten eller den naturlige gode følelsen som sprer seg i en sånn sportsgjeng bare ved å se at noe nytt, stort er på gang. For det er Finn Hågen.

Det var derfor Martin Johnsrud Sundby tok tak i ham i målområdet forleden etter at Finn hadde mistet begge skiene, og fortalte ham at dette bare var ett eneste renn i en lang, lang karriere:

- Du er god nok til å vinne fem av de ti neste Tour de Ski sammenlagt, sa Martin, uten å ta i så alt for mye. For en ting er å ha forutsetninger for å få det til. Noe annet å virkelig gjøre det gang etter gang.

DET er det siste som foreløpig gjør Martin til en mester og Finn til en utfordrer. Desto viktigere blir det at det er den beste som stiller opp. Som trøster når uhellene og tabbene kommer i kø, og som strekker ut armene og klemmer når dagene er så gode som nå.

De siste årene har du sett de norske langrennsjentene ta rundt hverandre rett etter målpassering for å vise varmen i gruppa. Akkurat der holdt gutta lenge igjen. Kanskje var det ikke så varmt på laget og helt sikkert var det ikke mandig nok. Nå er det nye tider også på langrennstadion. Der mannfolk mer og mer klemmer hverandre ellers i samfunnet, får skiheltene oppleve styrken i det å både gi og motta omsorg.

Den endringen har utvilsomt gitt Norge et på alle måter bedre herrelag i langrenn.

SAMMEN med en raus, åpen trener som Trond Nystad og flere kloke hjelpere rundt laget, skal Martin få æren for hvordan dette landslaget på et par år har gått den samme gode veien som skijentene. Det har utvilsomt løftet fram sportslige resultater, men gjør ikke minst herrelangrenn som totalprodukt mye mer interessant.

Når de norske hopperne med rette ønsker seg mer oppmerksomhet for de fine prestasjonene de leverer, er årsaken til den skjeve mediedekningen om dagen først og fremst en samlet langrennsport som overpresterer:

•• Aldri har langrenn vært mer populært i Norge.

Det er bare å se på de flotte typene som preger konkurransene i sporet, for å skjønne hvorfor.

OG så er de så mange.

I morgen bør Petter Northug få den gjeveste prisen på den TV-sendte Idrettsgallaen på Lillehammer for den eventyrlige gullrekka i Falun-VM. I gikk han sin favorittdistanse, og hadde fire norske løpere foran seg. Selvsagt Finn Hågen som med sin spurt kan bli den neste Petter, og Martin som trygget sammenlagtseieren i Tour de Ski; men også langt ferskere toppløpere som Hans Christer Hollund og Emil Iversen.

De to siste gikk av forskjellige grunner uten spesielle høye forventninger på 10 km fristil, men viste uansett den imponerende brede norske langrennsframgangen som både på godt og litt vondt er i ferd med å endre denne sporten.

Men i dag var det bare plass for gledestårer