LYKTES MED ALT: Øystein Pettersen og Petter Northug.Foto: SCANPIX/EPA/JOHN MABANGLO
LYKTES MED ALT: Øystein Pettersen og Petter Northug.Foto: SCANPIX/EPA/JOHN MABANGLOVis mer

Nå holder det å være glad

Et gull for Petter, Øystein, Ola og resten av norsk sprintlangrenn.

||| DE som fryktet at de siste dagers etterutdanning i orden og oppførsel  skulle frisere bort villmannen i skiløperen Petter Northug, kan puste langt og lettet ut. Verdens raskeste er tilbake.

Men det gir ingen grunn til å starte medaljetellinga for Petter på nytt. Denne gangen må det holde å glede seg over denne ene seieren. For noe har vi vel lært av de siste dagers ståhei rundt ham vi sendte til Vancouver uten helt å ha bestemt om gutten skulle komme hjem med 5 eller 6 gull.

Nå vet vi heldigvis mer.

Det holder med denne ene ut-av-kroppen opplevelsen.

EN ELLER ANNEN gang kan Petter fundere litt over hvor enkelt han slapp ut av karrierens hittil trangeste hjørne.

Svenskenes taktiske trekk ved å bruke Marcus Hellner som startmann og den unge reserven Teodor Peterson som avslutter, tok det meste av presset vekk fra Petter allerede før start. Da ble det garantert ingen spurtduell med stavbrekkeren Hellner; Petters inntil OL-start nesten jevnbyrdige skyggemotstander som han lenge har hygget seg med å slenge finter til, men som altså slo så vondt tilbake på 30 kilometeren forleden.

Med Hellner foran eller etter i mål på en sisteetappe ville Petter uansett bli kraftig utfordret utenfor løypa. Enten som vinner med et ordspill som det kan ta tid å finne rytmen i.  Eller som taper i en bekreftelse på at trønderens spurtdominanse foreløpig var brutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjønt det var den jo ikke.

FOR med svenskene sensasjonelt ute i kvalifiseringen, ble dette tilsynelatende bare sport. Akkurat det ordnet det norske langrennsmiljøet på imponerende vis, men selv ikke denne gangen overgår glansen fra løypa det som skjedde utenfor.

De smarteste utøverne skjønner sånt. Som Øystein Pettersen for eksempel; Oslo-gutten som for et par år siden ble kjent utenfor langrennsmiljøet som den glade nakenløperen etter et overraskende resultat i et verdenscuprenn i Düsseldorf, men som heretter skal huskes for den rausheten som preger de aller beste av oss.

For da Øystein ble bedt om å fortelle hvordan det var å vinne sitt første olympisk gull, snakket han heller om hvor takknemmelig han var overfor lagkameraten Ola Vigen Hattestad som i frykt for en mild forkjølelse hadde overlatt denne stafettplassen til ham:

- Jeg synes oppriktig synd på Ola, sa Øystein, og sa samtidig det meste om seg selv og det norske sprintmiljøet som de siste årene har gjort de fleste av disse racerløpene til en fest.

DET er ingen ting som er artigere i langrenn enn denne nye grenen; hverken i eller utenfor løypa.

I løypa viste en gjeng med løpere både på jentenes og guttas stafett hvordan sporten har vokst ved å hente inn taktiske elementer og tilfeldighetenes spill. De norske jentenes medaljesjanser forsvant på spillet; guttas gull ble trygget på taktikken ut i den første moten på sisterunden da Petter fikk russeren Pethukov til å dra de begge opp til Teichmanns rygg og inn til den spurten som ingen gjør raskere enn en egentlig ganske så kontrollert villmann fra Mosvika.

FOR lenge før han avgjorde som han ville inne på stadion, var den rolige beregnende Petter Smart med sjanser til å vinne alt i OL tilbake i løypa  igjen.

Seinere kan han tenke på hva som har manglet den første uka.

Nå holder det lenge med å være glad på egne og andres vegne.