SYNES FOR LITE:  Toppidrettssjef Jarle Aambø må bli tydeligere i verdidebatten. FOTO: ARNT E. FOLVIK.
SYNES FOR LITE: Toppidrettssjef Jarle Aambø må bli tydeligere i verdidebatten. FOTO: ARNT E. FOLVIK.Vis mer

Nå må Aambø snart bli sjef

Det går ikke an å være en usynlig leder i det bekmørke idrettsåret 2012.

DET har vært lett å like Jarle Aambøs stillfarende måte å styre norsk toppidrett på. Sjefer som ikke halser etter personlig oppmerksomhet og smiger, er i utgangspunktet bra skikket til å løfte fram organisasjonen rundt seg. Slik ledelse fungerer fint når medarbeiderne er dyktige; akkurat som tilfellet er på Olympiatoppen.

Sånn er det slett ikke resultatene som er blitt problemet hverken for Aambø eller norsk toppidrett. Det er måten vi vinner på: eller rettere sagt:

•• Den stadig sterkere mistanken om at også norske idrettshelter er villige til å gjøre det meste for å vinne.

Og det er en mistanke ingen toppidrettssjef kan styre videre med.

SELVE avsløringene av dopingbruk blant de mest profilerte syklistene, forandrer ikke kulturen i norsk toppidrett. På alle samfunnsområder finnes det enkeltstående tilfeller av svindel. Spørsmålet er hvordan lederne tar tak i denne svindelen; altså på hvilken måte de viser omverdenen forskjellen på noens fall og kulturens egentlige verdier.

Det er dessverre her Jarle Aambø har sviktet helt fra han i vinter ga klarsignal til å bruke Olympiatoppens ressurser på å hjelpe en dopingutestengt utøver til han de siste dagene tilsynelatende ikke har forstått sin egen avgjørende oppgave under avsløringen av Steffen Kjærgaard.

MER ENN de fleste andre var syklistenes sportssjef også Jarle Aambøs mann. Han ble ansatt under Aambøs Olympiatopp-regime, jobbet tett med Aambøs fremste fageksperter, hadde det direkte lederansvaret for to av norsk sommeridretts største stjerner og forvaltet styrken til vår raskest voksende særidrett.

Idet skandalen rammer sykkelsporten vår, står Norge sensasjonelt som tredje beste VM-nasjon med en økende popularitet både i rekruttering og bredde som er i ferd med å lage en ny nasjonalsport. Bare den framgangen alene  burde ha fått Aambø til å stille seg rett foran alle TV-kameraene for å forklare folk flest at det er en avgrunn mellom sviket til Kjærgaard og den positive kraften som en ren norsk sykling kan utgjøre i sportens globale forsøk på å forandre seg.

I stedet var Aambø vanskelig å finne, knapt til å se og vrien å høre.

DET har han hvert også skjønt selv:

_Vi kunne vært litt mer pågående, sa Aambø i gårsdagens Dagblad som foreløpig oppsummering av det faktum at hverken han eller andre på Olympiatoppen har konfrontert Steffen Kjærgaard med de dopryktene som naturlig fulgte en tidligere US Postal-rytter.

Kjærgaard fikk altså være betrodd sportssjef i seks år under Jarle Aambøs Olympiatopp-regime uten at ledelsen diskuterte de vanskelige spørsmålene rundt denne sporten. Det ligner på toppidrettssjefens framgangsmåte i særbehandlingen av dopingutstengte Erik Tysse der meningen var at styret i Norges Idrettsforbund skulle vite minst mulig før vår falne kappgjenger var trygt plassert i London-OL.

Slik viser Aambø at han bryr seg for lite om toppidrettens rammer i Norge.

FOR dette er en nasjonal aktivitet betalt av fellesskapets penger. På det viset må det være en sammenheng mellom eliten -og hverdagsidretten. Uten dette båndet mistet prestasjonene sin verdi.

Derfor er det uforstålig at Jarle Aambø og Olympiatoppen midt i det bekmørket norske idrettsåret 2012 prøver å gjeninnføre muligheten til å bruke høydehus. Nå er forslaget ute på høring og gir klokere idrettsledere sjansen til å verne toppidrettens folkelige forankring.

En komplisert, teknologisk eliteidrett med uklare etiske rammer er det siste det norske fellesskapet vil betale for. En slik egen isolert stjerneverden vil stoppe både finansieringen av utøverne og de planlagte store mesterskapene i Norge.

Da er det på tide at toppidrettssjefen står fram og fronter de verdiene jeg tror han egentlig står for.