MÅ BESKYTTES: Nå må Skiforbundet forstå at dette gjelder spørsmålet om å ta vare på de mest folkekjære utøverne i norsk toppidrett. 
MÅ BESKYTTES: Nå må Skiforbundet forstå at dette gjelder spørsmålet om å ta vare på de mest folkekjære utøverne i norsk toppidrett. Vis mer

Nå må noen fortelle disse jentene hvem som egentlig er syke i denne sporten

Når langrennsledelsen sliter med kommunikasjonen, skal de først og fremst høre etter. For snart advarer også sponsorene.

LANGRENNSJEF Vidar Løfshus hasteinnkalte til pressekonferanse i går for å forklare hvem som var friske og hvem som var syke blant Norges beste skiløpere. Det viste seg å være en vanskelig øvelse, og det må det bli så lenge Løfshus fortsetter å snakke mer enn han hører etter.

For de siste dagers nye rundtur i mediene med medisinbruk blant norske langrennsløpere, viser enda en gang den gamle historien:

  • Det ellers så solide norske langrennsmiljøet har en lei tendens til å være seg selv nok.

Da er det på tide at noen sponsorer snakker.

SPONSORMAKT i toppidrett kan tidvis være riktig ille når det gjelder å sette krav for hva de vil ha igjen for pengene, men i det kommersielle miljøet rundt langrenn er det helt annerledes:

  • Denne sporten har de siste årene vokst seg til en mektig markedskanal nettopp fordi den symboliserer sunne verdier i en bred, folkelig idrett.

Det har gitt mange langsiktige sponsorer uten noen tanke på å presse fram enkeltresultater. I disse sponsoravtalene er det helheten som teller.

AKKURAT det sliter den sentrale langrennsledelsen med å forstå. I beste fall klarer skipresident Erik Røste å rydde opp både i den forvirrete kommunikasjonen og i den lettvinte tilnærmingen på hva som er «passe sykt» til at en vennligsinnet lege utskriver godkjent astmabehandling rett før start. Da blir denne avsløringen av noe som ikke er forbudt, stående som enda et trøblete møte med virkeligheten for norsk langrenn.

I verste fall må noen samfunnsbevisste sponsorer gi hele skiidretten voksenopplæring i hva vi forventer av våre fremste idrettshelter.

FOR hverken hjemmepublikummet eller sponsorene vil ha resultatene maksimalisert i en gråsone som er så dunkel at friske løperne velger å være anonyme når de setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av å bli medisinert før start.

Enkelt sagt:

  • Det må være lov også for en norsk langrennsløper å legge i vei uten perfekt opprenskete luftveier.

For det som ganske sikkert er sportens beste forebyggende helseteam, kan faktisk bli for godt i møtet med et skeptisk hjemmepublikum og mistenksomme konkurrenter. På det litt mindre perfekte viset ryker kanskje ett sekund eller ti i sporet, men slett ikke tilliten til at norsk skisport både vil og kan konkurrere rent mot hvem som helst.

FOR OSS er det nettopp denne troverdigheten som teller. For løperne også som nå er fortvilet over å bli mistrodd uten at det er noen grunn til det. Og altså for sponsorene som de siste seks årene har fordoblet utbetalingene til langrennsløperne, slik at dette årlig er over 80 millioner kroner.

Skisportens sponsorer blir stadig ivrigere, og det virker kommersielt fornuftig. I en sommer der internasjonal idrett har vært preget av godbiter som fotball-EM og sommer-OL, er likevel de fleste av disse sendingene på norske TV-kanaler blitt utkonkurrert av langrennsløpere som hygger seg med passe alvorlige konkurranser på rulleski:

  • Åtte slike showlignende renn har de siste månedene samlet 3,3 millioner TV-seere.

Midt under OL var det bare håndballjentene fra Rio som trakk flere seere. Disse tallene viser mer enn noe annet hvilken folkekjær idrett dette er snakk om. Da har skiledelsen rett og slett ikke råd til å sukke over oss som nekter å forstå at friske skiløpere trenger preparering for ikke å bli syke.

I PÅVENTE av at sponsorene slipper å bruke pengemakten for bokstavelig talt å presse fram sunn fornuft i norsk skiidrett, er det bare å svare Vidar Løfshus på spørsmålet hans fra pressekonferansen om hvorvidt «en langrennsløper er frisk om vedkommende ikke er astmatiker, men bare har litt slim i halsen?».

- Ja, han eller hun er absolutt frisk.

Derimot er norsk toppidrett ganske så syk om vi ikke lar nettopp det være utgangspunktet for hvordan vi heretter medisinerer de friske utøverne våre.