VELKOMMEN GJEST:  Etter å ha jaget idretten i åpenhetsdebatten ga kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland full støtte i to av bevegelsens viktigste politiske saker på gårsdagens ledermøte. Her med idrettspresident Tom Tvedt og visepresident Kristin Kloster Aasen. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.
VELKOMMEN GJEST: Etter å ha jaget idretten i åpenhetsdebatten ga kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland full støtte i to av bevegelsens viktigste politiske saker på gårsdagens ledermøte. Her med idrettspresident Tom Tvedt og visepresident Kristin Kloster Aasen. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.Vis mer

Nå støtter hun idretten i alt

Kritikken forsvant da ledelsen i Norges Idrettsforbund fikk full tillit. Det er en viktig grunn for det.

DU skal være mer enn tungt skolert innen norsk idrettspolitikk for å se skillelinjene mellom  oppropet fra ni kjente sportsfolk som ble publisert i VG denne uka, og det idrettspolitiske dokumentet som Idrettstinget vedtok i fjor.

De VG-reporterne som fortjenestefullt har frontet avisas kampanje for mer innsyn i hvordan idretten bruker offentlige midler, er muligens ikke det. Det er vel derfor de ikke har fått med seg at oppropet i liten grad er "legendenes oppgjør med norsk idrett" slik dette initiativet til Nils Arne Eggen og de andre gamlegutta ble kalt på avisas førsteside forleden. Derimot var innlegget gjennomgående en støtte til det klare demokratiske flertallet som nå styrer Norges Idrettsforbund.

Akkurat den tilliten er overveldende både i og utenfor bevegelsen. På gårsdagens ledermøte var det knapt en eneste kritisk røst. Et nær samlet Idretts-Norge mente sjefene deres holdt seg greit innenfor den nøysomhetsstandarden som naturlig skal prege en frivillig folkebevegelse.

SAMTIDIG troppet kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland opp og ga full støtte til idrettens hovedkrav om at spillmonopolet må bestå. Og mer enn det;  mens kulturministeren hyllet den spesielle norske idrettsmodellen og roste integreringsarbeidet, forsikret hun at hun  ikke vil gi offentlige midler til noen private sportskonkurranser uten at de følger den organiserte  idrettens egne dopingbestemmelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik ble den statsråden som i hele vår har jaget de sentrale idrettslederne i åpenhetsdebatten, den samme som sikret bevegelsen full uttelling på to av de viktigste politiske sakene deres. Stort bedre er det ikke mulig for Idrettsforbundet å komme ut av en plagsom, men nødvendig debatt der flere utenfor idretten har stilt spørsmål ved bevegelsens troverdighet.

I går kom et svar disse kritikerne neppe hadde ventet.

FOR om noen hadde trodd at et par måneder med kritisk søkelys mot de sentrale lederne i norsk idrett ville påvirke maktforholdet i bevegelsen, tok de altså totalt feil. Det er en åpenbar grunn til dette:

•• Tross iherdig journalistisk innsats er det ikke blitt avdekket noe maktmisbruk.

Der internasjonale idrettspamper med rette har falt i flokk det siste året, har den norske varianten utover selve åpenhetsdiskusjonen manglet konkret innhold. En serie med reportasjer står igjen uten effekt, ganske enkelt fordi det ikke har ikke vært noe misbruk. Selv de etter min mening for høye lederlønningene i Fotballforbundet, ble klappet igjennom på fotballtinget i våres.

Det er forøvrig synd. Underskriverne på oppropet peker på det helt sentrale i diskusjonen når de sier at «idretten trenger ansatte som forstår hvem de jobber for». Det er den brede, frivillige idretten som skal beskyttes, og det skjer ikke med et svulmende lønnsnivå i den  sporten som har råd til å betale mest.

MEN det skjer med den sittende ledelsen i Idrettsforbundet. De ble valgt sist sommer på et mer radikalt politisk program enn noensinne. Dagens ledelse i norsk idrett vil mest av alt ha fellesskapsløsninger.

Da må det i rettferdighetens navn være på tide å minne om at dette tilsynelatende ikke har vært VGs egen politikk for norsk idrett. Det er bare fire år siden avisas kommentator støttet tanken om å opprette et konkurrerende idrettsforbund, og karakteriserte tinget i 2011 som «katastrofalt». Elendigheten skyldtes angivelig at de geografisk valgte representantene beholdt makten i bevegelsen i stedet for å miste den til de store særforbundene.

Etter at norsk idrett nå er ferdig med denne konflikten mellom særforbund og landsomfattende kretser, bør det være lett å innrømme at to konkurrerende idrettsforbund i hvert fall ikke ville gitt mer åpenhet om bruk av offentlige midler. Det ville derimot svekket fellesskapets innsyn i hvordan idretten forvalter både pengene og sitt sosiale oppdrag.

Mer åpnhet blir det dessverre heller ikke ved å sause denne debatten sammen med betente OL-sår og et tapt forsøk på å splitte idrettsbevegelsen.

Nå er den kritikken definitivt forsvunnet. Da blir det lettere å finne ut hvordan en frivillig medlemsorganisasjon som dels baserer den sosiale jobben sin på felles midler, skal fortelle oss giverne hva pengene er blitt brukt til.

FOTNOTE: Idrettsbevegelsens videre debatt om åpenhet fortsetter når det såkalte «Bernander-utvalget» kommer med sin innstilling mot slutten av september. Tidligere kringkastingsjef og NHO-direktør John G. Bernander styrer arbeidet med å få en standard for idretten når det gjelder deling av økonomisk informasjon. På gårsdagens ledermøte understreket han at bevegelsen til slutt fritt måtte velge hvordan forslagene fra utvalget eventuelt skal praktiseres.