DU skal være mer enn tungt skolert innen norsk idrettspolitikk for å se skillelinjene mellom  oppropet fra ni kjente sportsfolk som ble publisert i VG denne uka, og det idrettspolitiske dokumentet som Idrettstinget vedtok i fjor.

De VG-reporterne som fortjenestefullt har frontet avisas kampanje for mer innsyn i hvordan idretten bruker offentlige midler, er muligens ikke det. Det er vel derfor de ikke har fått med seg at oppropet i liten grad er "legendenes oppgjør med norsk idrett" slik dette initiativet til Nils Arne Eggen og de andre gamlegutta ble kalt på avisas førsteside forleden. Derimot var innlegget gjennomgående en støtte til det klare demokratiske flertallet som nå styrer Norges Idrettsforbund.

Akkurat den tilliten er overveldende både i og utenfor bevegelsen. På gårsdagens ledermøte var det knapt en eneste kritisk røst. Et nær samlet Idretts-Norge mente sjefene deres holdt seg greit innenfor den nøysomhetsstandarden som naturlig skal prege en frivillig folkebevegelse.

SAMTIDIG troppet kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland opp og ga full støtte til idrettens hovedkrav om at spillmonopolet må bestå. Og mer enn det;  mens kulturministeren hyllet den spesielle norske idrettsmodellen og roste integreringsarbeidet, forsikret hun at hun  ikke vil gi offentlige midler til noen private sportskonkurranser uten at de følger den organiserte  idrettens egne dopingbestemmelser.