STRAFFES FOR ULIK BEHANDLING: God idrett har plass til alle uansett nivå og økonomi som her under Norway Cup. Nå vil idrettsbevegelsen straffe de klubbene som ensidig gir treningstilbud til de med god privatøkonomi. FOTO:Jon Olav Nesvold / NTB scanpix.
STRAFFES FOR ULIK BEHANDLING: God idrett har plass til alle uansett nivå og økonomi som her under Norway Cup. Nå vil idrettsbevegelsen straffe de klubbene som ensidig gir treningstilbud til de med god privatøkonomi. FOTO:Jon Olav Nesvold / NTB scanpix.Vis mer

Unger har ikke råd til å være med i idrett

Nå straffes de klubbene som bare slipper til unger fra rike familier

Norsk idrett må bestemme seg om de virkelig vil la alle være med.

GARDERMOEN (Dagbladet): Nå krever lokale idrettsledere hardere virkemidler for å oppfylle bevegelses felles ønske om å la alle barn og unge få være med på leken uansett økonomi. Dette målet ble vedtatt på sist Idrettsting i 2015, men siden den gang har utviklingen egentlig gått feil vei:

  • Mens stadig flere unge kommer fra familier med vedvarende lav inntekt, tilbyr idrettsklubbene nye kostbare ekstratreninger og såkalt «talentutvikling» i privatfinansierte grupper.

I de største byene er effekten av en slik ekkel kombinasjon målbar. I Oslo er for eksempel bare 28 prosent av 13 til 19-åringene fra familier med de laveste inntektene med i et idrettslag. Andelen klubbmedlemmer i denne aldersgruppen stiger i takt med familiens økonomi. I den gruppen i Oslo som tjener mest, driver 55 prosent av de unge med organisert idrett; altså dobbelt så mange som de fra familier med dårligst råd.

BÅDE for idrettsbevegelsen og samfunnet er dette en helt uholdbar situasjon. Med tanke på den grunnleggende samfunnstrenden med en økende urban befolkning med større økonomisk ulikhet, er en slik splittet idrettslek det samme som å be om sosiale problemer.

Dette er bakgrunnen for at Oslo Idrettskrets på dagens ledermøte i Norges idrettsforbund legger fram sine helt nye virkemidler for å gjøre leken åpen for alle. I tillegg til å prioritere økonomisk støtte til de av byens 655 idrettsklubber som jobber best med en sosial profil, kommer Oslo-idretten til å straffe de klubbene og de idrettene som i praksis bare slipper til unger fra velstående familier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Våre analyser av kostnadsdriverne i idrettslagene viser at det i stor grad er idrettslagenes egne valg som bestemmer kostnadene, skriver Sveinung Oftedal, leder i Oslo Idrettskrets i et innlegg på Idrett.no, og utdyper klubbenes eget ansvar for denne sosialt farlige utviklingen.

- Vi ser for ofte at alvoret og seriøsiteten preger idrettsaktiviteten på bekostning av muligheten til lek og øving. Jag etter kvalitet og resultater tidlig i ungdomsårene påvirker kostnadene vesentlig og utfordrer idrettens visjon om idrettsglede.

DET mest aktuelle straffetiltaket går på en sosial prioritering av byens kommunale treningsanlegg. I Oslo er det i utgangspunktet gratis å trene på de mange fellesanleggene, men det er stor mangel på treningstid. Ved å prioritere treningstid til klubber og idretter med lave treningsavgifter, kan Idrettskretsen legge press på de idrettslagene som har en mer forretningsmessig drift med godt betalte trenere og foreldre med store sportslige ambisjoner på barnas vegne.

De siste åra har disse ambisjonene tatt helt av. I Oslo kan bare treningsavgiften i en og samme aktivitet for en 14-åring variere fra under tusen kroner til 18 000. En ting er den totalt misforståtte sportslige effekten av slik rådyr fellestrening; noe ganske annet og enda verre den sosiale klassedelingen som på dette viset skjer via idretten:

  • Her blir idrett det stikk motsatte av en felles opplevelse for å lime sammen ungdomsgrupper på tvers av økonomi, kultur eller tro

Det alene er en åpenbar grunn til å teste ut hardere virkemidler.

EN slik praksis utfordrer mye vanetenkning også innad i idretten. Da Oslo Idrettskrets i vinter gikk inn og forfordelte den nye sosialt engasjerte tennisklubben Frognerparken IL på de lokale kommunale banene som de tradisjonelle vestkantbaserte tennisklubbene hadde brukt som grunnlag for sin langt dyrere talentutvikling, protesterte også Norges Tennisforbund.

Midt i den tradisjonelle driften ble det for vanskelig å se at tilnærmet gratis treningstid for helt nye tennisspillere kanskje nettopp er det sporten trenger for å få større bredde i toppen. Nå investeres det betydelige private summer i små tennisbarn samtidig som sporten har et stort frafall blant tenåringene.

ALLE unge uansett familieøkonomi trenger uansett de verdiene som følger med et godt idrettsfellesskap. Samtidig trenger idrettsbevegelsen å se seg selv i speilet for å sjekke hvordan denne ekstremt sterke sosiale påvirkningskraften blir utnyttet.

Det var vel derfor ledermøtet i Norges idrettsforbund har startet et kritisk oppgjør med sine egne politiske prioriteringer. Underveis er blitt for mange fine ord om hvor mye idrettsbevegelsen kan utrette. Det viste gårsdagens forsøk på å evaluere hva som egentlig har skjedd med alle de ni hovedsakene som ble vedtatt i et politisk dokument på det siste Idrettstinget for tre år siden.

NETTOPP det å åpne idretten for alle barn og unge, var en av disse hovedsakene. Nå er det nødvendig å gjøre dette til selve hovedsaken. Ikke minst for å tydeliggjøre hvorfor det er riktig av fellesskapet å tilføre norsk idrett stadig større økonomiske ressurser. For det er bare det sosiale arbeidet som rettferdiggjør de pengene.

Men denne satsingen henger sammen med en annen avgjørende endring:

  • Ledelsen av norsk idrett må bli flerkulturell.

Også ledermøtet 2018 er en blendahvit forsamling. Med tanke på at de første innvandrergenerasjonene er overrepresentert blant familier med dårligst råd, er den skjeve lederrekrutteringen et dårlig utgangspunkt for idrettens viktigste jobb.

For også den jobben må gjøres i et virkelig fellesskap.

.