VENTER PÅ RETTSAK: Henrik Kristoffersens søksmål mot Norges Skiforbund på 15 millioner kroner kommer opp til høsten. Det er den viktigste økonomiske saken for skibevegelsen, men blir knapt nevnt på skitinget i Stavanger. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
VENTER PÅ RETTSAK: Henrik Kristoffersens søksmål mot Norges Skiforbund på 15 millioner kroner kommer opp til høsten. Det er den viktigste økonomiske saken for skibevegelsen, men blir knapt nevnt på skitinget i Stavanger. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Rettssak Henrik Kristoffersen mot Norges Skiforbund

Nå vil han ha 15 millioner av skikameratene sine. Så tar de andre stjernene resten

En ganske absurd historie om fellesskapets utfordring i moderne norsk toppidrett.

STAVANGER (Dagbladet): Dette er skitinget der skisporten er så fornøyd med alt det gode den har fått til, at selv den vondeste konflikten ikke klarer å dra kritikerne opp på barrikadene. I stedet får en hardt kjørt president Erik Røste klapp og ny tillit, stygge underskudd passerer ved hjelp av et par velvalgte, passe ansvarlige ord og alle er enige om å ta enda bedre tak for å tilpasse denne norskeste av alle idretter et nytt, flerkulturelt Norge..

Det er gode grunner for denne gleden. Den nasjonale skikulturen er sterkere enn noen gang. Da er det klokt av skilederne å konsentrere seg mer om det store bildet av en usedvanlig velfungerende sport, enn å ta personlige oppgjør med det som kunne vært gjort bedre.

Likevel går det ikke an for landets fremste skipolitikere å overse alvoret i den rettslige konflikten som venter mellom Norges Skiforbund og den unge stjernealpinisten Henrik Kristoffersen.

DET gjør da heller ikke den sentrale ledelsen. Skiforbundet har foreløpig brukt en million kroner bare i ekstern juridisk hjelp for å stå imot Henrik Kristoffersens krav. Og det allerede før saken kommer for retten i høst.

På skitinget har ordvalget vært adskillig mer forsiktig. Henrik selv er knapt blitt nevnt med navn. Han omtales som «utøveren» som har gått til sak mot Skiforbundet, og ingen av de over 100 delegatene har vært på talerstolen for å heie skistyret fram i fellesskapets helt avgjørende kamp mot sin egen stjerne.

Det burde noen ha gjort. De kunne gjerne understreket alvoret ved å lese Olav H. Hauges sterke dikt «Sleggja» der lyrikeren ganske enkelt forteller når det er nødvendig å slå hardt tilbake.

Diktet går slik:

«Eg er berre

ei sleggje.

Eg stend der no.

Eg lyt berre til

når det røyner på»

Joda; disse linjene ble vakkert sitert fra talerstolen av den staute skiarbeidskaren og kretslederen Johan Børsheim; sambygding av Hauge fra Ulvik, som en vennlig advarsel til resten av bevegelsen om for framtida å unngå fjorårets underskudd på nesten 15 millioner.

Men det er de 15 millionene som slålåmmagikeren Henrik Kristoffersen krever av skikameratene sine, som må bli møtt med et samlet, verbalt sleggestøt.

For dette personlige kravet kan trylle vekk skisportens mulighet til å finansiere et bredt, felles arbeid landet rundt; altså grunnlaget for noe av den hverdagslige skigleden som har gjort delegatene på skitinget 2018 så fornøyde at de visst ikke orker å kritisere noen som helst lenger.

HENRIK KRISTOFFERSEN vil ha denne erstatningen av Norges Skiforbund for tapte private sponsorinntekter etter at han for to år siden ble nektet en egen Red Bull-avtale på hjelmen sin.

I utgangspunktet var saken juridisk sett begrenset til Kristoffersens høyst personlige anliggende, men underveis er den blitt prinsipiell. Nå venter partene på en avgjørelse fra EFTA-domstolen om hvorvidt Skiforbundet på denne måten egentlig har juridisk rett til å begrense utøvernes inntektsmuligheter. Det dreier seg om det å legge for strenge restriksjoner på fri bevegelse av tjenester på det europeiske markedet; altså en av EUs såkalte «Fire friheter» som var sentrale ved opprettelsen av det indre europeiske markedet.

Dette spørsmålet er også avgjørende når det gjelder idrettens markedsrettigheter. Derfor blir rettstvisten sett på som en prøvesak på enkeltutøverenes rett til å utfordre idrettsfellesskapet. Utviklingen i saken blir da også fulgt tett av mange europeiske regjeringsadvokater.

FOR Skiforbundet er dette et spørsmål som avgjør mye av sportens økonomiske framtid. I den sammenhengen betyr selv et underskudd i 2017 på 14,6 millioner kroner nær sagt ingen ting. Det meste av dette er gjeld som de enkelte grenene skal betale tilbake til forbundet. I tillegg har norsk skisport opparbeidet seg en solid egenkapital, og kommer fra en periode med eventyrlig inntekstvekst, På under ti år har inntektene vokst fra 124 til 311 millioner.

Men samtidig er Skiforbundet fullstendig avhengig av nettopp markedsrettighetene til sporten sin. Det er grunnlaget for TV-avtalene som har vokst til nesten 55 millioner kroner pr. år, og selvsagt for selve sponsorinntektene som nå er kommet opp i 177 millioner. Det utgjør altså nesten 60 prosent av totalbudsjettet.

SKIBEVEGELSEN har de siste årene blitt vant til landslagsstjerner som ganske naturlig har tilpasset seg fellesskapets behov. Det har gjort at forbundet har vært rause tilbake, og lagt grunnlaget for et rent vinn-vinn-opplegg for begge parter. Altså et rikt forbund med rike stjerner.

Denne harmonien ble tidligere holdt oppe av helhetsbevisste frontfigurer som for eksempel Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud og Marit Bjørgen. Fortsettelsen kan bli vrien med nye stjerner og nye personlige krav; i verste fall en ekkel utvikling mot den sterkestes rett slik som den ærlige sportsjefen i langrenn ;Vidar Løfshus, nylig advarte mot.

Men blir dette etter EFTA s avgjørelse også et juridisk rettmessig krav, kan det ende med en vond dom i tingretten til høsten for både skisporten og mye annen idrett.

Da er det i hvert fall grunn for utsendingene på skitinget å bruke slegga.

Altså si hva de mener om stjerner som tilsynelatende tror de selv er mer verdt enn å spre gleden av det å leke på ski.

FOTNOTE: Skitinget 2018 ble avsluttet med at Erik Røste ble enstemmig gjenvalgt som skipresident med stående applaus. Det var skibevegelsens eget punktum på den mediedebatten som har gått de siste årene om kvaliteten på ledelsen av sporten.