Oslo, FELLES NORSK OL-SATSING  Tanken om Oslo-VM er blitt større. Det er også den eneste muligheten til å få disse lekene. FOTO:  Rasmus Skaug / Dagbladet.
Oslo, FELLES NORSK OL-SATSING Tanken om Oslo-VM er blitt større. Det er også den eneste muligheten til å få disse lekene. FOTO: Rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

Nærmer seg et spleise-OL

Her er regnestykket som samler idretten om vinterlekene 2022.

FORVENTNINGENE var store på Olympiatoppen i går kveld etter det første ordentlige fellesmøtet om norsk OL-søknad til 2 022. Det er det grunn til. Nå er drømmene om å gjøre ski-VM til Oslo-leker blitt lagt hele bort, og de håpefulle står tilbake med en utfordrende skisse til et tilnærmet nasjonalt arrangement:

•• Det innebærer at minst fem fylker deler på OL-moroa og at et par av landets mest pressete kommuner får nødvendige haller til hverdagsbruk for mange andre enn de som trener i de olympiske vinteridrettene.

Om bare staten vil og en samlet idrett skjønner sitt eget beste.

FRAM til avgjørelsene i mai (Oslo byråd) og juni (ekstraordinært idrettsting) kan den nevnte rekkefølgen fort bli motsatt. For å holde på denne norske OL-muligheten må skepsisen innen idretten selv kjapt forsvinne. Det er der de positive politiske sonderingene på lokalplan den siste tida ser ut til å hjelpe:

•• Nå nærmer det seg et OL-regnestykke som løser opp den gjentatte debatten om forholdet mellom et tippemiddelfinansiert OL og tippemidler til anlegg Norge rundt.

Om regnekunsten holder kan dette bli et avgjørende gjennombrudd for en felles nasjonal OL-satsing.

DEN nye tallskissen bygger på sterk kommunal -og næringslivsinteresse for å få lekene til Stor-Oslo regionen. På det viset kan noe av anleggskostnadene dekkes gjennom mer enn statlige tilskudd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Finansieringsskissen kan for eksempel se slik ut:

•• 70% av anleggene betales av staten, 10% gjennom de årlige tippeoverføringene og 20% av kommuner og næringsliv.

Det innebærer noe mindre statlige utgifter og mer enn en halvering for idretten samlet. Kostnadsfordelingen etter Lillehammer-OL i 1994 satte en standard for statlig anleggsbidrag på 77,7 prosent med de resterende 22,3 prosentene fra tippemidlene. Den mislykkete OL-søknaden fra Tromsø hadde den samme fordelingen, men sprakk fordi investeringene ble så mye dyrere enn beregnet.

Denne OL-søknaden baserer seg mer på gjenbruk av eksistrende anlegg på Lillehammer, Hafjell og Kvitfjell, samt de allerede ferdige bakkene i Holmenkollen og Tryvann i Oslo. Det gir mindre kostnader.

SAMTIDIG betyr også Oslo-OL 2022 svært store felles utlegg. Statsgarantien skal fullt ut dekke underskuddet på arrangementet utover investeringen i anlegg. Det betyr at planene bare blir bærekraftige om lekene brukes som en katalysator for bedret infrastruktur, næringslivssatsing og arbeidsplasser i det området av Norge med raskest befolkningsvekst.

I så måte blir rikspolitikerne utfordret til å ha mye større vyer enn idrettsbevegelsen. Særlig fordi omskiftningene i norsk næringsliv skjer langt raskere enn under forrige OL. Nå nytter det ikke å komme med gamle beregninger fra Lillehammer 1994 som viste at OL ikke skapte særlig med varige arbeidsplasser.

Her må den miljøriktige kollektive transporten langs linja Drammen til Lillehammer utbygges, og Oslo isolert må bruke OL-planene som brekkstang for byutvikling på østkanten. Innen hallene kommer har hovedstaden passert 700 000 innbyggere, og den hurtigste veksten vil skje rundt de tenkte anleggene.

DA ER DEN STORE utfordringen at dette må bli mer enn bare tanken.

OL-muligheten kom fort på fordi vinterlekene 2018 gikk til et asiatisk land. Det gjør at dette blir en konkurranse mellom Europa (Oslo eller Davos/St.Moritz) og USA (Denver).

I første omgang kreves det en mentalitetsendring hos enkelte idrettsledere. Vinterlekene er ikke anledningen for de høyst private markeringene av korttenkt posisjon og begrenset revir.

Dette er et stort nasjonalt prosjekt og må drives igjennom deretter.