Naken uten grunn

Mens sandjentene spiller videre, fortsetter gutta å bestemme hvem som skal kle av, og hvem som skal kle på.

DET ER

grunn til å tøye debatten om tekstilene i sandvolleyball, selv om de ivrigste norske strandjentene er ute av OL.Skjønt:  Hvis ikke spillerne fatter hva klesdrakta deres dreier seg om, har de egentlig alltid vært ute.

For denne diskusjonen gjelder ikke nakenheten og sexappellen til Kathrine Maaseide eller hvilken som helst jente som leker med bikini på stranda.

Det handler om hvilket kjønn som skal bestemme innen idrett og i andre tunge samfunnsposisjoner.

Der er Kathrine og resten av strandjentene naive medhjelpere til dem av oss gutta som tviholder på makten.

SAMTIDIG ER

det bare å innrømme: Bikini-debatten er en ønskereprise for oss som lever av å selge deg daglige fortellinger om livets lyse og mørke sider.

Det er flott å se nakne kropper. I Sydney-OL var sandvolley den femte mest sette TV-idretten, og internasjonalt får sporten en oppmerksomhet som foreløpig overgår det sportslige nivået.

Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål hvor lenge et ganske svakt norsk volleyballmiljø kan konkurrere i verdenstoppen. Fortsetter den økonomiske framgangen i sandvolleyball, kommer flere av de vanlige volleyballspillerne ut på stranda.

Da blir det neppe mer enn bikinimoten å prate om for norske volleyjenter.

FOR DENNE

sandleken spilles på livets aller lyseste side. Det reflekterer en party-kultur som ikke er noen selvfølge for unge verden over. Dette er sporten for de vestlige underholdningsverdiene.

Typisk nok var det forrige OL-sjef Juan Antonio Samaranch som så trenden. Etter å ha vært på sandvolley-show i Rio i 1994, fikk han sporten OL-klar på rekordtid.

Allerede to år etter var dette stramt markedstilpassete produktet en fullverdig olympisk idrett, og ledelsen i Det internasjonale Volleyballforbundet har ikke skuffet sine nye sponsorer. I 1999 kom påbudet om kroppsnær skjæring på jentenes kampdrakt og med det den økonomiske tryggheten ved å rævdilte etter sexifiseringen innen vestlig underholdningskultur.

I den posisjonen må det alltid justeres på virkemidlene for å holde tritt. Årets olympiske nyhet innen sandvolleyball er en egen bikini-dansegruppe til å løfte stemningen på tribunen.

DETTE ER

bakgrunnen for at Kathrine Maaseide er blitt lei av å diskutere drakta hun spiller i:

-  Det handler om å venne seg til en kultur, sa hun til Dagbladet i går, og stort mer presist kan det ikke dumheten forklares.

Norges Volleyballforbund vil helst ikke si noen ting. Forbundet protesterte den gang den nye kleskodeksen ble innført, men gleden over endelig å ha sporten på plass i TV og aviser overskygger gamle prinsipper.

FØR ALLE

har vendt seg til at sportsgleden øker ved å løfte skjæringen over hoftekammen eller leie inn en tropp go-go jenter fra Kanariøyene, går det an å minne om at det samme norske volleyballforbundet for et par tiår siden sto fremst i kampen for å gjøre idretten til noe viktig i hverdagen for flest mulig folk.

Slik kan idrett på sitt beste være i dag også. Bare slå på TV-en litt etter klokka ti kveld.

DA LØPER

den palestinske jenta Sanna Abudkheet 800 meter. Hun kommer til å bli sist i det tredje forsøksheatet. Sanna begynte å trene i T-skjorte og shorts på veiene utenfor flyktningleiren i Gaza bare for et par år siden, men ble plaget såpass for denne naturlige klesdrakta at hun selv i glovarmen måtte bytte til heldekkende løpeantrekk.

Menn kler av og menn kler på. Sanna godtok mennenes krav fordi hun så gjerne vile bruke OL til å vise fram den nye palestinske nasjonen.

Jo da; av og til kan det handle om å tilpasse seg en kultur.

Men bare hvis det egentlige målet er å forandre den.