Når blir vi glade i Finland?

Seks år uten doping er ikke lenge nok til å heie på alle finnene.

JEG HAR særdeles liten sans for nasjonalisme; heller ikke når vi leker idrett.

Sånn sett kan hvilket som helst land toppe nasjonskampen i ski-VM i nordiske grener -- bortsett fra Finland. Jeg tviler på om de egentlig er klar for den gleden.

I nordiske spørsmål har det alltid vært litt tvil rundt finnene. Bare språket har vært nok til det. Men midt i en globalisering blir det for sært å ikke gyve løs på slike barrierer.

Til gjengjeld skylder finnene å ta tak i forholdet sitt til doping.

DET ER fortsatt ganske uoversiktelig.

Dopingskandalen i deres eget VM i 2001 viste ikke bare at de hadde noen trenere og nesten et helt elitelag fullstendig uten kontakt med virkeligheten. Det var nesten enda verre stelt med de brede folkelige holdningene.

Da amatørjukset ble avslørt, pisket deler av mediene opp en stemning av uskyldige Finland i kamp mot alle andre. Mest mot Norge som både satt med den internasjonale medisinske ekspertisen under mesterskapet, i et tiår hadde dominert i nordiske grener og fortsatt framstod som hel ved i et dopingmareritt der det er lettere å se splinten i de andres øye enn bjelken i ditt eget.

SELVE oppgjøret med de skyldige ble etter hvert greit håndtert i det finske skiforbundet, men det store nasjonale oppgjøret med en idrettskultur med altfor mange dopete helter har uteblitt.

LEDET FRA START TIL MÅL: De finske jentene var aldri virkelig truet på dagens kvinnestafett. Men hadde Virpi Kuitunen vært norsk og ikke finsk, kunne hun aldri gått førsteetappen for Norge, skriver Esten O. Sæther. Foto: EPA
LEDET FRA START TIL MÅL: De finske jentene var aldri virkelig truet på dagens kvinnestafett. Men hadde Virpi Kuitunen vært norsk og ikke finsk, kunne hun aldri gått førsteetappen for Norge, skriver Esten O. Sæther. Foto: EPA Vis mer

Slik har altfor mange finner gått glipp av forutsetningen for å bekjempe dopingondet:

** Doping må være sosialt stigmatiserende.

Først når det å bli tatt er den definitive sosiale ydmykelsen, er det mulig å gjøre konsekvensene viktigere enn fristelsene for idrettsstjernene.

SVIKTET har altså dypest sett ikke så mye å gjøre med den enkelte utøver, men derimot med kulturen som setter rammer for det å vinne i idrett.

Det er derfor jeg er trygg på at norsk skisport nærmest er dopfri. Ikke fordi norske løpere har en grunnleggende sunnere etikk enn finnene, men fordi det å bli tatt for doping i norsk langrenn er det samme som å bli definert ut.

DET INNEBÆRER at vi ikke kunne ha hatt noen Virpi Kuitunen som startjente på stafetten.

Virpi var en av utøverne som ble avslørt under Lathi-VM i 2001 og utestengt. Det er greit at hun har sonet sin straff, men jeg klarer ikke å glede meg over den kraftfulle skigåingen hennes som splintret feltet fra start.

Og jeg er virkelig glad i flott langrenn.

Når blir vi glade i Finland?

SAMTIDIG var det Pirjo Manninen som til slutt gikk inn gullet, og hun var en av utøverne som holdt seg unna dopgjengen. Det er bra gjort av en ungjente midt i et miljø der de tilsynelatende stauteste finske løperne som Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä ble dratt med på eksperimenteringen i prestasjonsdop og maskeringsstoffer.

Manninen vant sprint-gull i det mesterskapet. Storebroren Hannu har tatt to kombinertgull i Sapporo, og sjelden har konkurrentene jublet så mye for en utenlandsk vinner som sist helg da han endelig lykkes i en individuell øvelse. Sølvvinner Magnus Moan var raus med klemmene i målområdet etter å ha tapt duellen mot Manninen med noen centimeter.

DET ER altså ikke centimeterne eller medaljene dette dreier seg om, men tryggheten på at konkurransen er real.

Det er den følelsen finnene må gjenskape og da holder det ikke med Virpi Kuitonen på førsteetappe eller reportasje etter reportasje om at det kanskje ikke er så dopingfritt hos Norge eller andre sterke skinasjoner heller.

Langrenn er ikke dopingfritt. Den ekstreme utholdenhetsidretten blir aldri det så lenge de avgjørende fysiske fordelene ligger bare noen nålstikk unna.

Men uansett bestemmer vi selv hvordan underholdning vi vil ha og hvilke idrettshelter vi vil bry oss om.

Det er derfor jeg fremdeles hopper over noen finner selv om de er flinke til å gå på ski.

Når blir vi glade i Finland?