Champions League kvalifisering: Rosenborg-BATE Borisov

Når du børster støv av deg selv, har treneren fått klar beskjed

Rosenborg er halvveis til gruppespillet i Champions League. Det kan de takke Pål André Helland for.

DEN SATT: Pål André Helland (t.v.) hadde vært på banen i tre minutter da han ga Rosenborg 1-0 fra straffemerket. Det var mange følelser som skulle ut i feiringa, her sammen med Vegard Eggen Hedenstad. Og da han ladet kanonen en gang til, og traff Alexander Søderlund i hofta, ble det 2-0. Sånn svarer en sint reserve som føler seg forbigått av treneren. Foto: Ned Alley / NTB Scanpix
DEN SATT: Pål André Helland (t.v.) hadde vært på banen i tre minutter da han ga Rosenborg 1-0 fra straffemerket. Det var mange følelser som skulle ut i feiringa, her sammen med Vegard Eggen Hedenstad. Og da han ladet kanonen en gang til, og traff Alexander Søderlund i hofta, ble det 2-0. Sånn svarer en sint reserve som føler seg forbigått av treneren. Foto: Ned Alley / NTB ScanpixVis mer
  • . Rosenborg-BATE Borisov 2-0 (0-0) 3-2 sammenlagt

PÅL ANDRÉ HELLAND valgte den arrogante veien fra straffemerket, booket Rosenborg to kamper mot slovenske Maribor i Champions League-kvalifiseringens tredje runde med en avslutning til, og feiret sesongens største og viktigste RBK-triumf med å børste litt liksomstøv av egne skuldrer.

Det er som seg hør og bør fra en trønder som føler seg en smule degradert, og som hater å sitte på benken.

Så lenge han scorer 1,75 mål av Rosenborgs to – de andre desimalene går til Alexander Søderlund som ble truffet av matchballen – er det en gest selv trener Eirik Horneland unner kantspilleren sin.

ERIK HORNELAND HAR stått på sitt, jobbet under forutsetning av at øvelse gjør mester og tatt mange gode valg i Rosenborgs gjenreisningsperiode i kjølvannet av den meningsløst svake sesongstarten. Et av dem er å vrake Pål André Helland fra den kantposisjonen han har hatt klippekort på.

En posisjon Rosenborgs nummer 10 mener er hans.

Pål André Helland, som er en mann for de større anledningene, vil alltid mene det.

EIRIK HORNELAND BLE hentet til Lerkendal av mange årsaker. En av dem var konkurranseevnen i Europa. Da regimet til Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun ble veid og analysert vekk fra Lerkendal – det var ikke nok tæl i hverdagen, spillerne var blitt for komfortable – var klubbstyrets argumentasjon at Rosenborg på mange måter hadde gått seg fast i sin nasjonale suksess.

At klubben som sådan gikk seg fast i avskjeden fikk heller være.

Skulle Rosenborg videre måtte de ha nye trenere.

Koste hva det koste ville.

FOR ROSENBORG SKAL være bedre enn som så. Det er ikke nok å vinne seriemesterskap fordi konkurrentene spenner bein på seg selv. Det er ikke nok å score under to mål per kamp i snitt heller. Og det er liksom ikke nok å misse i den ene Champions League-kvalifiseringen etter den andre heller, selv om også Europa League er blitt en lukrativ affære.

Nils Arne Eggen gjorde klubben hekta på Champions League.

Rosenborg er som alle andre avhengige, de vil ha en fiks til.

Og den kommer mot Maribor, som stoppet Tarik Elyounoussis AIK tre minutter før slutt i andre ekstraomgang.

Jeg sitter med en følelse at det hadde vært greiere med svenskene.

MYE ER BLITT bedre på Lerkendal siden 16. mai. Veldig mye bedre. Laget har fått fasong og spillerne synes å slippe seg mer løs. Mot BATE Borisov var også store deler av klubbens trofaste tilbake på Lerkendal. Og når André Hansen uttaler at det nok en gang er harmoni, samstemthet og glede rundt det meste som skjer i hverdagen og i kamper, bortsett fra at Pål André Helland selvfølgelig hater å sitte på benken, er det verd å lytte.

André Hansen er kapteinen som sier det som det er.

Er det dårlig, sier han det.

Når det er bra gleder han seg på lagets vegne.

ROSENBORG HAR SPILT av seg tvangstrøya, spilt av seg støyen fra omgivelsene og gjort seg innforstått med at Nicklas Bendtner aldri kommer tilbake. Det er blitt ro på Lerkendal. Og gjenreist optimisme. Og ingenting er bedre enn å kickstarte høstsesongen med en triumf som åpner enda ei dør på veien til fotballens forjettede land.

Det er fortsatt veldig langt dit.

Men muligheten er der,

For som Eggen sa i de avhengighetsdannende glansdagene - «It's hope in a hanging snore».

Det begynner å bli trivelig igjen på Lerkendal.