«Når jeg ser hvordan OL-utøverne blir brukt som brikker, blir jeg helt matt»

PARK CITY (Dagbladet): Stine Brun Kjeldaas (26) har akkurat funnet ut at det er 72 mannlige og 3 kvinnelige norske mediefolk i OL. Det finner hun hårreisende. Og det er et par ting til hun reagerer meget sterkt på.

Har du lyst til å være med i OL og er god nok til å bli tatt ut, får du hundre regler trædd ned over hodet på deg, sier Stine Brun Kjeldaas engasjert.

- Aksepterer du ikke lovene, kan du bare glemme det. Men hvem vil det, glemme det, mener jeg - OL er jo så gøy.

- Og derfor blir det til at du gjør som de sier.

DE ER IOC, og flere av de forbudene snowboardkjører og gullkandidat Stine Brun Kjeldaas snakker om, handler om kommersielle rettigheter og beskyttelsen av disse. Den internasjonale olympiske komité kjører nemlig en stram linje når det gjelder utøvernes muligheter til å promotere seg sjøl. Og i jungelen av logorestriksjoner, millimetermålinger før hver eneste trening og betydelig taping av ethvert merke større enn det du knapt kan se med mikroskop, kommer regelen som er utenfor utøvernes herredømme.

- Hvis en av mine sponsorer skulle finne på å kjøre en reklamekampanje med meg under OL, vil jeg bli disket, sier Stine.

Og derfor:

- Når jeg ser hvordan OL-utøverne blir brukt som brikker, blir jeg helt matt.

HUN BLIR IKKE spesielt oppmuntret av det norske mediekorpset her borte heller. 72 karer og 3 kvinner ga henne sjokk da hun gikk gjennom Olympiatoppens OL-guide. Og grunnen til at hun gjorde akkurat det, gikk gjennom OL-guiden, mener jeg, er følgende:

- Jeg ville sjekke ut deg, sier Stine.

- Jeg ville finne ut hva jeg gikk til da jeg sa ja til dette intervjuet.

Gjennomgangen av OL-guiden satte dype spor.

Menn- kvinner 72- 3 er nemlig et resultat hun ikke aksepterer.

- Det er dumt at idrett er så mannsdominert. Kan hende jenter ville blitt litt mer interessert i sport om de hadde fått det fra kvinners øyne og penner. Og jeg kan bare se på meg sjøl - jeg er omtrent ikke idrettsinteressert i det hele tatt. Jeg kjører bare snowboard, jeg.

- Er du toppidrettsutøver?

- Ja, jeg mener det. Men på en annen måte enn det bildet folk har av toppidrettsutøvere i Norge. For jeg føler meg ikke som en - personligheten min er for annerledes til det. Jeg trenger ting - og mange ting også - ut over det å drive idrett.

- Hvordan føler du at en norsk toppidrettsutøver skal være?

- I hvert fall ikke som meg. Det er helt sprøtt hvordan Olympiatoppen har bygd opp myten rundt det som må til for å lykkes. Og da jeg kom inn i dette, trodde jeg aldri det skulle være sånn. Jeg som egentlig lever som alle andre jenter på min alder, hvis det ikke hadde vært for snowboardet og all reisingen, da.

- Hvilket betyr?

- At jeg er en ekte livsnyter. Jeg kan ikke legge meg da og da eller spise det og det. Jeg kan ikke leve et asketisk liv. For jeg liker å hygge meg, liker å gå ut, og jeg liker vin.

Og:

- Det er jeg ikke villig til å si fra meg.

- Men nå er du her, i OL, for Norge, med snowboardet, for å ta gull?

- Ja, og det er det som er så bra. At man kan drive en idrett hvor man kan ha et liv ved siden av også. Men misforstå meg ikke - OL er stort for Stine Brun Kjeldaas. Da jeg var liten, drømte jeg alltid om å være med i OL.

Da Stine Brun Kjeldaas var liten, danset hun også. Hun danser forresten fortsatt. Men nå med et smil - ikke med tårer. Som da hun var fire år.

- Mamma har danseskole på Kongsberg og tok meg med første gangen da jeg var fire. Det gikk dårlig, det ble bare grining. Men da jeg var sju ble jeg bitt, og nå danser jeg så ofte jeg har tid. Om sommeren tar jeg ofte kurs for å oppdatere meg på danseformene jazz, modern og funk.

Dansen var en lidenskap fram til hun var 15 år. I 1991, samtidig som Daniel Franck gikk opp på sitt brett, ble også Stine Brun Kjeldaas hektet. Og i likhet med den mannlige gullkandidaten har hun aldri sett seg tilbake.

Fordi hun har det så vanvittig bra.

- En sjelden gang, når jeg er sliten og kanskje litt lei, kan jeg si til meg sjøl at det hadde vært deilig med et normalt liv. Gå på jobben om morgenen, treffe venner, gå på kino og gå ut i helgene. Men jeg vet med meg sjøl at hadde jeg gjort det i mer enn to måneder, ville jeg fått spader. Hvis jeg ikke hadde vært veldig rik og kunne reist verden rundt for egne penger.

REISING, OPPLEVELSER, konkurranser og spenning. Når jeg slår en firkant rundt Stine Brun Kjeldaas er det disse hjørnene jeg ender opp med. Og det er god plass inni der - jenta er befriende romslig. Et slags annerledesmenneske som kjører livet sitt den veien brettet peker.

- I snowboard har alle muligheten til å gjøre det på sin måte og gjøre det de vil, sier hun.

- Sjøl vi snowboardere er forskjellige og lever forskjellige liv. Men skal man nå toppen, må man ha sjøldisiplin, trene hardt og pushe seg sjøl. Mot de målene man vil nå.

- Og ditt er?

- OL-gull, selvfølgelig. Og jeg vet at jeg kan vinne. Men det kan minst seks andre jenter også. Det er vanvittig jevnt i toppen.

Når Stine Brun Kjeldaas ser på seg sjøl som idrettsutøver, har hun egentlig bare ett problem. Hun er ikke flink nok til å piske seg sjøl på trening. For Stine er et konkurransemenneske som trenger publikum og oppmerksomhet. For å få det til.

- Jeg husker en gang under en trampolinetrening på Toppidrettsentret da jeg ikke fikk til noen ting. Inntil treneren gikk og hentet noen folk som kunne se på. Og sånn er det nå også - jeg får det liksom ikke til når vi øver i pipen.

Men:

- Med det sirkuset det kommer til å bli her på søndag, vil jeg være der jeg skal være.

SØLV I NAGANO kan bare toppes med gull i disse lekene. Fordi det er Stines siste sjanse til å vinne idrettens ypperste medalje.

- Jeg er nok ikke med om fire år. Det stresser meg nemlig litt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre når jeg blir stor. For alt virker så kjedelig i forhold til det å reise rundt og være snowboarder. Jeg har det jo så veldig bra.

- Ingen drømmejobb?

- Jo, den jeg har nå. Men på sikt kan jeg nok tenke meg å jobbe med TV. Først lære alt som må læres, og deretter få mitt eget program.

- Som skal handle om?

- Jeg må reise i jobben. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten reising, jeg som ikke kan sitte stille en måned. For det er så mye der ute som er så interessant og spennende. Det er så mye kultur og fantastiske ting jeg ennå ikke har opplevd.

Stine Brun Kjeldaas blir i OL ei uke etter at hun er ferdig. For å oppleve OL. Sjøl om hun ikke er så veldig opptatt av idretten i seg sjøl, er hun opptatt av flere av menneskene som bedriver den.

- Og det er artig, sier hun - å følge med på hvordan det går med de jeg ofte treffer på Toppidrettsentret. Men jeg skal hygge meg også - vær du trygg.

- Blir det gull, blir det fest, sier Stine Brun Kjeldaas.

Skjønt:

- Det blir nok fest uansett.

ANNERLEDES: - Jeg føler meg ikke som en toppidrettsutøver - personligheten min er for annerledes.
SLITEN OG BLID: Etter tre timer på trening havnet Stine på baken. Treningen var dårlig - humøret er topp.