FOR SPENNINGENS SKYLD? Southampton-spillere med nordmannen Claus Lundekvam i spissen (i midten) omringer dommeren Howard Webb etter at han ga Aston Villa et straffespark i en Premier League-kamp 8. mai 2004. Lundekvam har hevdet at det har vært utbredt ukultur med manipulering av enkelthendelser og spill på egne kamper i både engelsk og norsk fotball. 
Foto: Jed Leicester / Reuters / NTB Scanpix
FOR SPENNINGENS SKYLD? Southampton-spillere med nordmannen Claus Lundekvam i spissen (i midten) omringer dommeren Howard Webb etter at han ga Aston Villa et straffespark i en Premier League-kamp 8. mai 2004. Lundekvam har hevdet at det har vært utbredt ukultur med manipulering av enkelthendelser og spill på egne kamper i både engelsk og norsk fotball. Foto: Jed Leicester / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Når kampfiksing blir som å knuse en gatelykt

Fotballsosiolog Arve Hjelseth skriver om juksekulturen.

OM CLAUS LUNDEKVAMs historie om manipulering av enkelthendelser i kamper og utbredt spill på egne kamper er sannferdig, er ikke hans virksomhet uten videre sammenliknbar med kampfiksingsskandalen som er under etterforskning i norsk fotball.

Likevel setter den oss på sporet av hvor mangfoldig dette fenomenet er, og hvilke allianser og konstellasjoner som på ulikt vis kan etableres for å manipulere idrettskonkurranser, og hvor de involverte aktørenes motiver kan variere.

Der store penger er i omløp, vil det som regel dukke opp aktører som tyr til snarveier eller til og med direkte kriminell virksomhet for å få en bit av kaka.

De rent økonomiske motivene virker imidlertid ofte i samspill med andre drivkrefter, så som ønsket om spenning, eller rett og slett lysten til å finne på noe faenskap. Kampfiksing dreier seg ikke nødvendigvis bare om penger.

IDRETT GENERELT, og fotball mer spesielt, omfattes imidlertid av stor interesse og er derfor fristende mål både for legitime og illegitime kommersielle interesser.

Sponsorer vil gjerne knytte sine merkevarer til populære klubber og utøvere, tv-selskaper mener de kan tjene penger på å kjøpe eksklusive rettigheter, og spillselskaper forsøker å tjene penger på publikums tilbøyelighet til å vedde på utfallet av idrettskonkurranser.

De mer lyssky delene av transaksjonene som inngår i dette konglomeratet av interesser har som regel enten økonomisk gevinst og/eller sportslig prestisje som sentrale motiver.

For selv om penger i økende grad styrer idrettens prioriteringer, er sportslig prestisje ofte overordnet økonomisk avkastning for deltakere, trenere og klubbeiere. Det er liten grunn til å tro at Roman Abramovitsj så for seg å bli rikere som følge av eierskapet i Chelsea. Målet var å oppnå status og prestisje, og virkemidlet var snarere å bruke enn å tjene penger.

ARTIKKELFORFATTEREN: Arve Hjelseth er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU.
ARTIKKELFORFATTEREN: Arve Hjelseth er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU. Vis mer

Det Abramovitsj og mange andre gjør er å kjøpe sportslig suksess for penger. Dette tar stort sett legale former hvis man kjøper de beste spillerne og trenerne, og illegale hvis man i stedet velger å kjøpe for eksempel dommerens gunst.

VI VET AT DET SISTE slett ikke har vært uvanlig i internasjonal fotball. Toppdommere er blitt suspendert for å ha tatt imot bestikkelser, og klubber er blitt degradert fra toppdivisjonen.

I Sovjetunionen var også denne typen kampfiksing utbredt. I boka «Football Against the Enemy» forteller Simon Kuper om den omfattende korrupsjonen i fotballen i Sovjetunionen og seinere Russland. En av kildene hans forteller om en dommer i sovjetisk toppfotball i 1970-åra som var spesielt kjent for ikke å la seg kjøpe. Grunnen var at han var direktør i et stort firma og så rik at ingen hadde råd til å betale den prisen han forlangte.

At dommere generelt mottok bestikkelser førte heller ikke nødvendigvis til at de favoriserte det ene laget. Ifølge Kupers kilde mottok de gjerne penger fra begge lagene og dømte deretter kampen etter reglene. Klubbene betalte altså for å bli behandlet rettferdig.

SELV OM PRESTISJE og sportslige mål ofte er overordnet økonomiske motiver i idretten, er det penger som ser ut til å være utgangspunktet for den kampfiksingen som er under etterforskning i norsk fotball.

Det grunnleggende mønsteret i slik virksomhet er at spillsyndikater «kjøper» spillere, trenere eller dommere for relativt trygt å kunne satse penger på bestemte hendelser eller utfall. I noen tilfeller får denne virksomheten form av organisert økonomisk kriminalitet i omfattende skala. Som den norske sportsbloggeren Andreas Selliaas har påpekt, indikerte etterforskningen av den store kampfiksingsskandalen i tyske Bochum i 2008 at 50 personer i gjennomsnitt var involvert i en «fikset» kamp.

EN ANNEN TING Selliaas har pekt på, er at mye av denne lyssky virksomheten foregår i lavere divisjoner. Det er i hvert fall to faktorer som medvirker til dette:

For det første er hendelser i lavere divisjoner vanskeligere å overvåke enn i for eksempel eliteserien.

For det andre kan det tenkes at spillerne er lettere å kjøpe. Gjennomsnittlig fotballinteresserte som stort sett forholder seg til Norsk Tipping, er i liten grad oppmerksomme på hvor mange spilltilbud det er globalt på kamper i lavere divisjoner.

Og mens en eliteseriespiller i Norge som tjener en million eller to neppe ser noen stor økonomisk gevinst i å motta en tusenlapp for å lage straffespark i løpet av en kamp, kan et slikt beløp være attraktivt for en andredivisjonsspiller som kanskje går på skole og ellers ikke mottar stort annet enn kjøregodtgjørelse.

MEN STRAKS DU HAR lest den siste setningen, er det grunn til å tro at følgende poeng straks vil falle deg inn: At en andredivisjonsspiller fristes av en tusenlapp eller to lar seg forstå, dersom de moralske sperrene er brutt ned og risikoen for å bli avslørt blir vurdert som liten.

Men hvorfor i all verden skal en spiller som Claus Lundekvam, som over en lang periode tjente mange millioner årlig, la seg friste til å arrangere hendelser på grensen til svindel for et par tusenlapper? Det kan da umulig være for pengenes skyld?

Spillere av Lundekvams kaliber er jo vår tids svar på den russiske dommeren jeg nevnte over: Det er svært ressurskrevende å tilby dem en pris som gjør det økonomisk attraktivt å manipulere hendelser eller resultater.

I slike tilfeller må vi søke etter andre typer forklaringer. Selv har Lundekvam omtalt virksomheten han hevder å ha vært involvert i som rampestreker, og antakelig er det nokså treffende.

Det primære målet var ikke å tjene penger; det var mer en hyggelig bivirkning. Motivet var i stedet å tilføre spenning til en luksuriøs, men i bunn og grunn ofte nokså innholdsløs tilværelse. Fotballspillere på toppnivå lever, som det ofte sies, i en boble. Mange av dem er ungdommer som nesten over natta får tilgang på alle de godene mange unge menn drømmer om: Raske biler, dyre nattklubber og imøtekommende jenter.

I denne kulturen inngår også gambling som et sentralt element. Å leke seg med å manipulere hendelser i en kamp er i dette bildet guttestreker omtrent på linje med den trangen enkelte unge menn får til å knuse gatelykter eller begå andre typer hærverk. Mye tyder på at denne kulturen har vært spesielt framtredende i den engelske fotballkulturen, det er i hvert fall hva som antydes av Simon Kuper og Stefan Szymanski i boka «Soccernomics».

Vis mer

DET ER BEGRENSET HVA dette kan si om opprullingen av en mulig kampfiksingsskandale i norsk fotball, spesielt i lavere divisjoner. Men det illustrerer at vi snakker om et mangfoldig fenomen med en rekke ulike årsaker og motiver, og at arbeidet med å motarbeide denne virksomheten må ta utgangspunkt i denne mangfoldigheten.