TO TAP: Novembers to privatlandskamper for Norge ga to tap og null scoringer. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
TO TAP: Novembers to privatlandskamper for Norge ga to tap og null scoringer. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Når Lagerbäck måler framgang i enda et tap sier det alt om hvor alvorlig tilstanden egentlig er

Mens naboene våre skal til VM ligger Norge på et nivå der 0–1 og null målsjanser mot et bedagelig Slovakia registreres som framgang. Det blir ikke tyngre.

ISLAND TOK SNARVEIEN til Russland 2018 gjennom å vinne sin kvalifiseringsgruppe, Sverige forsvarte seg til VM og Danmark sikret retten til neste sommers sluttspill gjennom å spille seg dit etter alle fotballkunstens regler.

For første gang i VM-historien er tre nordiske land kvalifisert til VM.

Norge har ikke vært lenger unna siden før Drillo kom til makta på 90-tallet.

DA LARS LAGERBÄCK tok over Norge ble det gjort et lite nummer av at vi fortsatt hadde en mikroskopisk mulighet til å kvalifisere oss til VM. Den ballen sluttet å sprette i Belfast i slutten av mars. Siden det, selv om strukturen og den defensive organiseringen har vært bedre i enkelte kamper, har Norge mest stått på stedet hvil.

OMGIVELSENE VÅRE, NABOENE vi mener det er relevant å sammenlikne oss med, har gjort det stikk motsatte. De har tatt nye og betydelige steg. De skal til det sluttspillet vi ikke var i nærheten av. Og derfor er det forstemmende å høre tapet for Slovakia bli evaluert som framgang, en kamp blottet for norske målsjanser.

Men det er dessverre der vi er.

ISLANDS, SVERIGES OG Danmarks enorme prestasjoner er tuftet på nasjonal identitet, divergerende fotballfilosofier og iboende ferdigheter både kollektivt og individuelt. De vet hva de har, de evner å mobilisere og gjøre det som skal til og for Danmarks vedkommende, som etter mine begreper er det beste laget med de beste spillerne og derfor også har de fleste strengene å spille på, kan de variere og tilpasse seg motstanderen, alt avhengig av hvem de møter. Alt mens Norge fortsatt sliter med å finne sin nye karakter i hamskiftet etter overgangen fra Per-Mathias Høgmo til Lars Lagerbäck.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi vet hva vi skal gjøre, Lagerbäcks filosofi er ikke mer komplisert enn det.

Problemet er at vi ikke får det til.

ALLE GODE FOTBALLAG har en klassespiller eller tre i midten eller bak i laget. Island har Gylfi Sigurdsson som hjertet og lederstjerne, spilleren som står fram når det kreves noe ekstra. Sverige, i påvente av et mulig comeback fra Zlatan Ibrahimovic, har blant mange kjemper Victor Lindelöf og Emil Forsberg. Mens Danmark har en hel gjeng med verdensklassespilleren Christian Eriksen som den fremste.

Det største navnet vi har er Joshua King.

Dessverre altfor ofte skadet.

DETTE HANDLER SELVFØLGELIG ikke om at Bournemouth-spissen med 16 Premier League-scoringer forrige sesong ikke er god og viktig for Norge. Det handler først og fremst om at en skadefri Joshua Kings oppgaver ikke handler om å ta tak i, lede og styre fotballkampene dit man vil. Jobben hans – etter at han har startet den norske defensiven gjennom å være en av to spisser i det første pressleddet – er å være i bevegelse, true rom og gjøre seg spillbar for å foredle kollektivets innsats og prestasjoner til et sluttprodukt som kan gi mål, seirer og poeng. Og derfor har ikke Norge den eller de helt essensielle brikkene i laget, spillerne du alltid kan stole på.

Vi har bare mange jevne spillere fra nivåene under de beste, helt ålreite spillere også, men ingen av dem så gode at de per dato utgjør en forskjell når du trenger det.

Det er vel derfor Lagerbäck måler framgang i spillet uten ball, selv etter enda et tap.

Når lista ligger på bakken er det ikke så mye som skal til.