Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

OL-mester Finn Christian Jagge er død

Når Mesternes mester plutselig dør

Når den røffeste atleten blir syk og dør bare 54 år gammel, må vennene klamre seg til noe større enn et OL-gull.

FINALELAGET: Finn Christian Jagge sammen med Ailo Gaup og Trine Haltvik fra «Mesternes mester» 2011. De tre finalistene var med på å gjøre Dag Erik Pedersens program til et av Norges mest populære. Og det var ikke fordi de gamle sportsheltene imponerte oss med den fysiske formen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
FINALELAGET: Finn Christian Jagge sammen med Ailo Gaup og Trine Haltvik fra «Mesternes mester» 2011. De tre finalistene var med på å gjøre Dag Erik Pedersens program til et av Norges mest populære. Og det var ikke fordi de gamle sportsheltene imponerte oss med den fysiske formen. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer

I DAG blir Finn Christian Jagge minnet som en superatlet. Olympiamesteren i slalåm var jo også det; glitrende god i det meste av idrett akkurat i de åra da sport ble viktigere enn noen gang i det lille landet vårt.

Vi skulle til å arrangere olympiske vinterleker på Lillehammer, og vise verden at vi kunne dette med å leke i snø og på is bedre enn noen andre. Bare to år før hadde ellers ubetydelige Norge vært en sensasjon under vinter-OL i Albertville 1992.

Først distanserte unggutten Kjetil André Aamodt storstjerna Marc Girardelli i Super-G - en øvelse der tre av de fire beste var norske. Så sjokket Jagge den italienske legenden Alberto Tomba i slalåm i første omgang, og holdt unna i finalen til et overraskende OL-gull.

En helt ny alpinnasjon var født. Norge hadde plutselig vunnet så mye i alle mulige øvelser i disse vinterlekene, at lederne våre syntes de måtte avslutte det hele med å sammenkalle til en internasjonal pressekonferanse for å forklare resten av verden hva som hadde skjedd med oss.

Men akkurat det gikk skeis.

FOR da de stolte norske idrettssjefene var ferdige med foredragene om den grundige jobben for å gjøre oss til en stormakt i vintersport igjen, måtte en reporter fra New York Times forsikre seg om at han hadde forstått de nye metodene bak Norges framgang riktig:

- Så dere har altså gjort akkurat det samme som DDR? spurte han.

DDR sto for Deutsche Demokratische Republik - gamle kommuniststyrte Øst-Tyskland. Med sin utplukking av talenter i barnehagene og broilerproduksjon av dopete idrettsutøvere, hadde DDR vunnet det meste i sport på 1970 -og 80-tallet. Deres suksess var så langt fra en trivelig, lokal norsk idrettsbevegelse som det var mulig å komme.

Og lysår unna den lille kameratgjengen som akkurat der i den franske alpebyen Albertville hadde dratt i gang det som skulle bli et sammenhengende norsk idrettseventyr.

I DEN gjengen var Finn Christian Jagge lenge et muntert midtpunkt. Da betydde det lite at det meste klønet seg til for det norske slalåmlaget da det gjaldt hjemme på Lillehammer i 1994. Jagge var den eneste på dette laget som kom i mål.

Sjetteplassen hans var bra, men vi var allerede begynt å bli bortskjemt som hjemmepublikum. Helt fra midt på 1980-tallet til han avsluttet karrieren ikledd smoking i verdenscuprennet i Bormio vinteren 2000, satte «Finken» standarden for den kvaliteten som var i ferd med å endre en ubetydelig alpinnasjon til en av verdens aller beste:

  • Hardt treningsarbeid i løypa. Varmt vennskap utenfor.

Eller som Kjetil Jansrud; den nye sjefen for denne kameratgjengen, tydelig forklarte den norske suksessen til en ny flokk utenlandske journalister etter enda en oppvisning i siste vinter-OL i 2018:

- Vi mener at det ikke finnes noen god forklaring på hvorfor du må være en drittsekk for å bli en topp idrettsutøver. Vi vil rett og slett ikke ha slike folk på landslagene våre.

27 år etter at Finn Christian Jagge vant sitt OL-gull, er altså norsk alpinsport fortsatt så langt unna kynisk toppidrett som det er mulig å komme:

DA meldingen om dødsfallet kom i går, det ingen som beskrev dette tette, menneskelige båndet mellom de norske alpingutta mer sårt enn Hans Petter Buraas. Som ung gutt var han lagkamerat med Jagge. Så ble Buraas selv like overraskende den neste norske OL-vinnerenen i slalåm.

Det skjedde i Nagano 1998, men hadde aldri hendt uten de lagkameratene som hadde kjørt ned bakkene så mange ganger før ham. Og som alltid villig fortalte hvordan han skulle komme seg fortest mulig ned:

DØDE 8. JULI: Den tidligere alpinisten ble 54 år gammel. Vis mer

- Det er jo noe spesielt med en sånn kameratgjeng, en skigjeng som har bodd sammen og levd et liv sammen som vi skulle vært en familie, fortalte den yngre lagkameraten Buraas til NRK, før han trist la til:

- Man tenker selv om man blir dårlig og sjuk og må på sykehuset, så regner man alltid med at det meste ordner seg på et eller annet vis, men det gjorde det ikke for Finken.

54 ÅR er så meningsløst ungt for en som egentlig ikke hadde lyst til å svinge vekk fra scenen da alpinkarrieren var over:

- Vi liker oss best i rampelyset, sa han til Dagbladet da han i 2011 sto på farten til det da ganske nye TV-programmet «Mesternes mester».

Den gang kom han rett fra noen andre realityprogrammer, og fortalte kanskje mer om seg selv enn resten av gjengen av aldrende sportshelter. I godt lag var det som regel trøkk rundt Finken:

- Jeg synes «Mesternes mester» er et genialt program, sa han etterpå da han hadde slitt seg til seier i en konkurranse han egentlig ikke hadde kropp for etter alle yrkesskadene. Så foreslo han sprudlende en superfinale der alle de som hadde vunnet denne TV-konkurransen skulle gjøre opp i en siste duell:

- Det er jeg helt klart med på, forsikret han dengang.

SÅNN ble det ikke. I stedet ble det altfor tidlig enda et minne om en norsk sportshelt som spredde like mye glede utenfor som i løypa.

Det er jo de minnene som gjør at idrettsnasjonen Norge år etter år samler seg rundt nettopp «Mesternes mester». Ikke fordi de gamle vinnerne våre imponerer med fysikken sin i alle de rare TV-øvelsene, men fordi vi liker dem akkurat slik de leker sammen.

Det er noe spesielt med en sånn kameratgjeng.

Og det var noe spesielt med Finn Christian Jagge.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!