TIDENES IDRETTSSUKSESS:  Barnefotballen er tallmessig den størstesuksessen i norsk idrett. Skal det fortsatt påvirke utviklingen av toppfotballen? FOTO:Thomas Rasmus Skaug.
TIDENES IDRETTSSUKSESS: Barnefotballen er tallmessig den størstesuksessen i norsk idrett. Skal det fortsatt påvirke utviklingen av toppfotballen? FOTO:Thomas Rasmus Skaug.Vis mer

Når noen vil ha makt til å skape en ny mentalitet i barnefotballen, er det best å prate åpent om det

Dette er diskusjonen som fotballfolket må gjøre så bred som mulig.

NÅR et lite utvalg med erfarne fotballedere tilsynelatende har hastverk med å endre på maktforholdet mellom Norges Fotballforbund (NFF) og eliteklubbene i Norsk Toppfotball (NTF) , er det automatisk grunn til å ta en tenkepause. Balansen mellom bredde og topp er den klareste skillelinjen i fotballen.

Det gjelder forøvrig også i resten av norsk idrett. Forskjellen er bare at fotballen er så mye større. Den disponerer adskillig mer penger, gir langt større oppmerksomhet i mediene både lokalt og nasjonalt og inneholder derfor flere fristelser for de som vil sole seg i glansen fra fotballen.

De er dessverre mange nok til at det er nødvendig å kreve maksimal åpenhet når et utvalget fra Fotballforbundet og toppklubbene er kommet så langt i forhandlingene for maktfordelingen at det nærmer seg behandling i forbundsstyret. For hvem eier egentlig den norske elitefotballen?

FOR hele norsk idrett er det et nøkkelspørsmål, og svaret helt klart:

•• All organisert idrett eies av det enkelte særforbundet, og må holdes under demokratisk kontroll.

I fotballen skjer det i praksis på det årlige tinget. Det avvikles til helga, og der et det lagt opp til en bred debatt med flere lovendringer for å få til et bedre fungerende demokrati i sporten. Men spørsmålet om en forskyvning av makt fra Fotballforbundet til toppklubbenes interesseorganisasjon er ikke på sakslista.

DET er overraskende med tanke på hvor sentralt selve rettighetspørsmålet står i norsk idrett. Mens fordelingen av pengene fra den nye TV-avtalen ser ut til å bli omtrent som før, er prinsippet i spill:

•• Toppklubbene vil eie sitt eget produkt og forvalte det deretter.

I ytterste konsekvens kan slikt bety tilnærmet to slags fotballforbund etter modell fra for eksempel England der Premier League styres ganske fritt av de 20 aksjeeiende klubbene. Så langt vil nok ikke de norske toppklubbene bevege seg fra resten av sporten, men salgsrettighetene til den nåværende Tippeligaen og OBOS-serien er en viktig del av denne diskusjonen.

I PRAKSIS er det vanskelig å se hva toppklubbene kan vinne ved å løsrive seg mer fra bredden. Det er jo nettopp den norske idrettsmodellen med en tett forbindelse mellom det landsdekkende nettverket av lokale klubber og de aller beste utøverne som har gjort at hele norsk idrett er midt inne i en historisk gullalder både når det gjelder oppslutning og resultater.

At fotballen resultatmessig sett ikke har fått samme uttelling som for eksempel vinteridrettene, balanseres i et samfunnsperspektiv med denne sportens enestående suksess både i anleggsbygging og sosiale status. På bare et par tiår er fotballen blitt selve oppvekstmiljøet for nesten alle norske unger. Det er denne overveldende sosiale styrken som ligger i bånn for toppklubbenes regionale gjennomslagskraft.

Men også den muligheten må brukes med fornuft. Når representanter for Norsk Toppfotball snakker om behov for en ny mentalitet i barnefotballen for å sikre seg kvalitet nok i eliten, er nettopp det en tilnærming til sporten som trenger en bred debatt. For er det virkelig klokt å endre et breddeopplegg som har klart å samle nesten hele årsklasser med småjenter og smågutter til fotballen?

ÆRLIG TALT har de fleste av toppklubbene såvidt kommet seg etter de overdrevne ambisjonene som fulgte med den sterkt økte pengeoverføringen fra den rekordstore TV-avtalen i 2006. Denne sørgelige økonomiske historien blant de flotteste og kjæreste klubbene våre, er et ok varsel om at toppfotballen som interesseorganisasjon bør ha stor interesse av å holde seg stødigst mulig i den norske virkeligheten.

Den virkeligheten er foreløpig slik at bredde og topp driver tettest mulig sammen.

Skal det forandres, er det nødvendig med en åpen diskusjon.

FOTNOTE: Når det gjelder denne saken står jeg som landslagstrener i futsal og assistenttrener for KFUM i OBOS-ligaen med ett bein i hver gruppe. Sånn føles det nok for mange i fotballmiljøet som ønsker å finne best mulig balanse i forholdet mellom topp og bredde, og det er altså til å prate om.